Veivalg på avveier – hvor har Arbeiderpartiet tenkt seg?

Det er ikke rart at Arbeiderpartiet vingler rundt uten mål og mening. Regjerings-ekteskapet med Senterpartiet har vært en traurig greie.

Helt fra den dagen regjeringsforhandlingene i Hurdal endte med at SV reiste hjem, har det vært rimelig klart at Støres regjeringsprosjekt ikke kom til å bli noen suksess. Senterpartiet hadde i valgkampen 2021 lovet gull og grønne skoger. I regjering, ble det SPs fremste anliggende å innfri løfter om reversering og markere seg med størst mulig avstand til SV. SP fikk lov til å bestemme mye av de politiske veivalgene.

Velgerne markerte umiddelbar avstand til regjeringens politikk. SPs oppslutning raste nedover, og før Arbeiderpartiet viste ordet av, så var de også i fritt fall.

Hvordan kan noe slikt skje? Er det politiske godset som disse partiene forsøker å selge, for vrakgods å regne for folk flest i landet. Når man har alle kortene på sin hånd, hvordan kan det da ha seg at velgerne unisont sier nei takk – og løper over til Erna Solberg? Erna Solbergs synlighet i den politiske debatten de siste par årene har ikke dreid seg om politikk, men om ektemannen Sindre Finnes eskapader som aksjespekulant. Men likevel, så er det altså partiet Høyre som har medvind som bare pokker! Ubegripelig.

Arbeiderpartiet løper nå inn mot sentrum og over til høyre siden, med en hel del av sin politikk. Det er farlig spill. Folk tenker jo uten videre, at hva skal vi med ennå ett parti på høyre siden i politikken siden vi allerede har Høyre og FrP? Arbeiderpartiet har lite å gjøre i det selskapet. Arbeiderpartiet kan aldri bli noen blå konkurrent til Høyre eller FrP – like lite som disse to partiene kan forsøke å etterape sosialdemokratisk tankegods.

Arbeiderpartiets dreining inn mot høyresiden, startet allerede under Gro Harlem Brundtland. Jens Stoltenberg videreførte den linjen. Lite tyder på at Jonas Gahr Støre har noen annen retning i tankene enn å legge seg tett på høyresiden i politikken. Her har Trond Giske hatt en annen ideologisk innfallsvinkel, men lite tyder på at han kan få en retningsgivende innflytelse igjen. Støre og Giske er jo i politisk sammenheng omtrent like langt fra hverandre som Tybring Gjedde og Mimir Kristjansson. Her er det ikke snakk om ideologisk avstand – men om lysår av politisk og personlig avstand. Det går aldri bra.

Så dermed er Arbeiderpartiets politikk for fremtiden, på avveier. Det er lite trolig at et velformulert program for neste stortingsperiode vil gjøre noe forskjell til eller fra, for det norske folk. De velger Erna Solberg (og aksjespekulanten) uansett.

Det er mulig at Arbeiderpartiets taktikk med å gå i sporene til sine politiske motstandere, er lurt. At Tonje Brennas snakk om "å stå opp på morran" er en sosialpolitisk beinkrok mot høyresiden. Det er da vanskelig for høyresiden å benytte den retorikken, når regjeringspartiet snakker i samme termer. Lurt - eller dumt? Det er ikke uten videre sikkert at Arbeiderpartiet får kreditt for å snakke som sine politiske motstandere. Det er et spill med en usikker utgang. Dilemmane er mange.