Tomme tønner

Vardø Senterparti gjenoppsto for noen år siden, på ruinene av et fallert Venstre, og et Kystparti som meldte oppbud. Etter Venstres bravader i Storting og regjering, hvor Venstre hadde regien på en skammelig tvangssammenslåing av kommuner og fylker, så gikk Venstre i oppløsning i mange av finnmarkskommunene – Vardø inkludert. Venstre falt ut av Vardø kommunestyre i 2019. Sannsynligheten for at Venstre gjenoppstår her lokalt er ikke stor. Det er like greit.

De siste førti årene, har Vardø SV – i de periodene hvor Arbeiderpartiet ikke har hatt rent flertall - vært et støtteparti til AP i form av valgteknisk samarbeid. Slik var dette for eksempel fra 1987 og i et par perioder.

Opposisjonen i Vardø kommunestyre la an utestemme, helt fra starten av kommunevalgperioden 1992-95. I spissen for dette; en nylig ankommet høyrerepresentant ved navn Hermod Larsen. Larsen flyttet til Vardø i 1990. For så, umiddelbart å bedyre at han ikke skulle befatte seg med politikk i Vardø! Men jobben på arbeidskontoret ble fort for kjedelig. Dermed måtte hverdagen krydres ved å lage mest mulig kommunepolitisk leven. Og Hermod Larsen leverte varene i så måte.

Men virkelig fart i sakene ble det først, når Hermod Larsens rake politiske motsetning Andreas Raaum entret arenaen. Oppildnet av EU-kamp, fikk han et Senterpartilag på beina. Og godt hjulpet av folks innbitte motstand mot EU, fikk Raaum sitt senterpartilag inn tre representanter i Vardø kommunestyre - som kom på plass etter kommunevalget i 1995 – året etter folkeavstemningen om EU, hvor det norske folk igjen vendte tommelen ned for norsk medlemskap i EU.

Ved kommunevalget i Vardø 1995, fikk Vardø arbeiderpartiet flere stemmer enn Vardø Høyre og Vardø SP til sammen. Det ble ganske underkommunisert den gangen. Hermod Larsen var tilsynelatende fornøyd med at partiet – etter alt hans skrik og skrål i kommunestyret i fire år – hadde økt sitt stemmeantall med hele 13 stemmer i forhold til valget i 1991! Så mye nytta det altså.

Grunnen til at koalisjonen AP/SV måtte gi tapt ved kommunevalget i Vardø i 1995, var ikke at Vardø arbeiderparti falt sammen. Men det var SVs store tilbakegang, som gjorde utslaget. SV mistet 3 av sine plasser i kommunestyret. Arbeiderpartiet mistet en – og dermed røk flertallet.

Koalisjonen Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre tok over styringen. Det skulle vise seg at samarbeidet var dårlig forankret. Et par år senere flyttet både frontfiguren i Vardø Senterparti Andreas Raaum og listetoppen for KrF, Per Olsen fra byen. Da falt hele prosjektet sammen. Det viste seg at det ikke var noen – verken i Senterpartiet eller i KrF – som kunne gå inn i posisjonene til disse to. Og da var det game over.

Enden på visa var at Vardø Høyre overtok både varaordfører, og lederposisjon i alle hovedutvalg – i tillegg til at Hermod Larsen var ordfører. Fra 1997 og ut perioden hadde således Vardø Høyre full styring med all virksomhet i Vardø kommune. De kunne vri og vende på alt – etter sitt høyre-kompass! Skjedde det? Nei. Det skjedde overhodet ikke. Vardø høyre hadde høylytt markedsført at de satt med løsningene på kommunens "problemer." Når de hadde all mulighet til å sette disse løsningene ut i livet Og så viste det seg at valgflesket og alt snakket om Vardø høyres fortreffelighet som styringsparti, var bare tull.

Det ga velgerne beskjed om ved kommunevalget i 1999. Da gjenerobret AP/SV flertallet i kommunestyret. Velgerne ga med dette beskjed om at fire år med handlingslammelse, kaos og tull, var nok.

Men så var det kommet inn et nytt element. Bondevikregjeringen hadde – lite gjennomtenkt – satt i gang et forsøk med direktevalg av ordfører. Man hadde åpenbart ikke overskuet hvilke følger slikt direktevalg kunne få. Og formannskapet i Vardø – anført av Hermod Larsen – meldte seg selvsagt på dette prosjektet. Og det førte til at det ble direktevalg av ordfører i Vardø i 1999. Hermod Larsen gikk seirende ut av den kampen. Dermed så hadde man i kommunestyret et flertall av AP/SV og en ordfører fra høyre! Ingen god kombinasjon, men det er jo kommunestyrets flertall som tross alt bestemmer.

At Hermod Larsen – i 2002 – valgte å hoppe av, og finne noe annet å styre med, er fullt ut forståelig. Hans makt og mulighet til å bestemme noe som helst som ordfører i Vardø kommune, var jo borte.

Vardø høyres elendige valgresultat ved kommunevalget i 2003, var den endelige tilbakemeldingen fra velgerne, om innsatsen til ordfører Hermod Larsen. At det ikke er slik at den som skriker høyest har rett.

Så kan vi jo skru historien seksten år frem i tid – til kommunevalget i 2019.

Her hadde man da den litt underlige situasjonen at Miljøpartiet De Grønne var på banen, med sin lokale frontfigur Ørjan Jensen. Hans bror Robert hadde da vært ordfører siden 2015. At Ørjan Jensen da hadde klart å etablere en tilhengerskare rundt MDG – på et temmelig tynt grunnlag, er jo ganske spesielt. Tilhengerskaren var nok bare sånn passelig informert om og innforstått med dette partiets vedtatte politikk. Og ikke minst, hva denne politikken ville få å si for Vardø – i sin ytterste konsekvens. Ørjan Jensen skapte seg en fiktiv politisk motstander, ved å påstå at Vardø arbeiderparti med broren Robert i spissen, ville tillate sjøbasert fiskeoppdrett i vårt nærområde. Det var oppspinn. Men den ble markedsført så effektivt, at den etter hvert fremsto som en slags sannhet. Og denne myten var nok til å vinne et valg.

Ørjan Jensen er en strateg og en klok mann. Slike egenskaper er gode å ha i en posisjon som ordfører. Han taklet jobben bra.

Så er vi kommet til kommunevalget 2023. Ørjan Jensen hadde av private årsaker frasagt seg listetopp og ordførerposisjon.

Så viser det seg at Miljøpartiet De Grønne, har en så smal base blant frontfigurene, at ingen av partiets øvrige medlemmer ville stille i posisjonen som ordførerkandidat. Man skal lete en god stund, for å finne et lokalparti som stiller til valg til kommunestyre, men som ikke evner å finne frem til noen som vil stille på toppen – stille som ordførerkandidat. Og når det – noen måneder senere – skulle være utspørring av ordførerkandidatene, så var ett parti borte – MDG – ordfører Ørjan Jensens parti. En helt underlig situasjon.

Men – tilbake til denne ordførerkandidatutspørringen: Det var ikke akkurat mangel på kandidater til vervet. Og den mest ivrige, var nok 70-åringen Hermod Larsen – mannen som tjue år tidligere forlot dette vervet etter to labre perioder i ordførerposisjonen. Perioder, som ikke akkurat var noen mega-suksess eller noe vardøværingene husker med spesiell entusiasme. Hermod Larsen var særdeles «høy og mørk» da han entret ordførerposisjonen i 1995, og tilsvarende slukøret da han forlot åtte år senere.

Men i tillegg til Larsen, så var det åpenbart at både SVs toppkandidat Morten Vilhelmsen og SPs Tor- Erik Labahå så på seg selv som opplagte kandidater til å aksle ordførerposisjonen.

Etter at valget var gjennomført, var ikke SVs toppkandidat Morten Vilhelmsen kommunestyremedlem. Det var kun 67 velgere som ga SV sin stemme. Men disse stemte Vilhelmsen ut av kommunestyret, og erstattet ham med lokallagslederen Yvonne Andersen Bangsund. Så fornøyd var SVerne med Vilhelmsens innsats i kommunepolitikken – som SVs frontfigur i fire år og til og med fungerende varaordfører i ett år – at velgerskaren på 67 personer dyttet Vilhelmsen ut av kommunestyret. Det er en attest som det ikke er mulig å ta feil av.

At Vardø SV fikk makeløst godt betalt for å støtte de borgerlige gutta ved konstitueringen av det nye kommunestyret, og således sikre fortsatt styre fra de borgerlige partiene, er en historie for seg. Den kommer senere. Følg med.