Statlig gebyrpolitikk gjør folk til livsvarige gjeldsslaver. Er det strengt tatt nødvendig?

Solberg-regjeringen la høsten 2020 frem forslag til ny voldsoffererstatningslov. Der vartet regjeringen opp med noen helt meningsløse forslag. Forslag som uten tvil ville ødelagt hele denne viktige erstatningsordningen for ofre for vold og overgrep. I høringsrunden til lovforslaget, fikk regjeringen klar tilbakemelding: Ingen av høringsuttalelsene - med unntak av Justisdepartementets eget haleheng Statens sivilrettsforvaltning, var enig i at voldsoffererstatningssaker kun skulle behandles i domstolene og ikke lenger i statens eget forvaltningsorgan for dette - Kontoret for voldsoffererstatning. Dette var en så massiv tilbakemelding, at det var umulig for regjeringen å ignorere.

Nylig gjorde Solberg-regjeringen et nytt forsøk på å fremlegge et lovforslag for dette området. Der var de verste påfunnene fra forslaget som kom høsten 2020, tatt bort. Men, så presterer regjeringen å komme opp med et forslag om at skadevolder - som skal betale ofret erstatning - skal kunne protestere på at erstatningssaken behandles av forvaltningen. Da må saken automatisk til domstolen. Mange skadevoldere vil nok - om ikke annet enn av pur jævelskap - kreve domstolsbehandling av erstatningssaken. Dels, ut fra en forestilling om at de slipper lettere unna i domstolen - dels for å påføre ofret ytterligere belastninger. Det skal bli interessant å se hva det nyvalgte Storting gjør med denne saken.

I saker hvor Staten utbetaler voldsoffererstatning, og det foreligger dom eller annen form for skyldkonstatering, så kreves det regress for erstatningssummen.

Det er selvsagt ikke mer enn rett og rimelig at skadevolderen må refundere til Staten, de utlegg som Staten har hatt ved forskottering av voldsoffererstatningen. Men regelverket legger en sideeffekt på dette, som det ikke er noen mening i. En forsinkelsesrente som i mange tilfeller fører folk ut i en livsvarig sump av gjeld.

Man kan tenke seg følgende tilfelle, som illustrasjon: Skadevolder er blitt dømt til flere års fengsel for sitt brotsverk. I tillegg er han dømt til å betale ofret (eller ofrene) erstatning. Under soningen har skadevolder selvsagt ingen mulighet til å begynne å gjøre opp for seg, hva gjelder regresskravet for erstatningen. Når soningen er fullført, og vedkommende løslates og skal integreres i samfunnet igjen - så møter han ikke bare regresskravet for den erstatning som staten har utbetalt til ofrene. I tillegg har det rullet på seg forsinkelsesrente på erstatningssummen under hele soningen. Det kan da vise seg at kravet mot skadevolderen har blitt doblet under soningen. Forsinkelsesrentene er i dag faktisk på hele 8 %. Da blir det raskt store summer ut av det. Og dette er penger som på ingen måte kommer voldsofret til gode. Pengene går rett i statskassen. Forsinkelsesrentene ruller og går under hele den tidsperioden "saken" står i still dvs. under soningen av fengselsdommen. Statens innkrevingssentral har ikke noe arbeid gående med saken, under den tid soningen pågår. I lys av det, så virker det som svært lettjente penger for Staten. Hvis det absolutt skal kreves forsinkelsesrente i disse sakene, så burde i alle fall ikke rentene begynne å påløpe før soning av fengselsdommen er fullført og skadevolder reelt sett er i stand til å begynne å betjene gjelden.

Regresskravet tillagt denne betydelige summen i forsinkelsesrenter, viser seg ofte å være av en slik størrelsesorden at skadevolder blir gjeldsslave resten av sitt liv. Ofte er denne situasjonen sterkt medvirkende til at vedkommende gir opp. Gjeldsbyrden - som Staten da driver inn med hard hånd - står i veien for enhver form for rehabilitering. Hensikten med å stå i arbeid, sees på som liten siden tvangstrekkene spiser opp brorparten av lønna. Investering i bolig, er utelukket. Muligheten for finansiering for oppstart av egen virksomhet, er utelukket. Kort sagt; muligheten til å kunne bli en mest mulig normal samfunnsborger igjen er overhodet ikke til stede.

Statens praksis på dette område, gjør at mange ender opp med en form for livsvarig økonomisk straff. Det resulterer ikke bare i et liv i en evig motbakke, for den det gjelder. Det er samfunnsmessig en meningsløs måte å håndtere rehabilitering av de personene som har blitt dømt for sine brotsverk og som har sonet ferdig den dommen samfunnet har pålagt dem. Det bør være på tide å tenke nytt på dette området, nå som ny voldsoffererstatningslov skal behandles i Stortinget. Men dessverre; det står nok ingen lobbyister klart til å øve påtrykk på stortingspolitikerne for å endre denne praksisen.