Solbergs exit

Erna Solbergs regjeringsperiode er over. Helt til det siste var hun standhaftig og tro mot sine blå prinsipper. Statsbudsjettet som ble fremlagt denne uken, stadfestet at statsministeren hadde sine rike partifeller mest i tankene, også i dette siste budsjettet sitt. Skattelettemelodien har blitt spilt lenge nå. Det var på tide å få noen nye tanker inn i regjeringskontorene.

Det er en betydelig politisk bragd at Erna Solberg klarte å holde regjeringen sammen i åtte år. At ikke hele denne konstruksjonen falt sammen underveis, kan nok alene tilskrives Solbergs pondus som politiker. Håndteringen av pandemien gir også statsminister Solberg en solid dose plusspoeng.

Erna Solberg tok Fremskrittspartiet inn i varmen som regjeringsparti. Raddisene ble stuerene politikere sånn over natta i oktober 2013. Om det var et lurt grep eller ikke, vil det være mange meninger om. Men, det var den eneste måten Erna Solberg kunne erobre regjeringsmakten på. Hun har nok angret mer enn en gang underveis. Og i møte med den upolerte gjengen fra FrP, fikk også statsminister Solberg noen riper i lakken.

Tidligere justisminister Sylvi Listhaugs tankeløshet i en idiotisk Facebook-oppføring i mars 2018, holdt på å gjøre ende på Solberg-regjeringen. Et krisemøte i statsministerboligen en sen kveldstime, førte til at Listhaug gikk av som statsråd etter noen få uker i Justisdepartementet. Det var den prisen hun måtte betale for sin tankeløshet, og sin iver etter å strø rundt seg med ytterst giftige slagord.

Statsministeren kommenterte Facebook-oppføringen - som jo var et sjofelt anslag mot Arbeiderpartiet - med at hun "ikke ville brukt akkurat de ordene." En formulering som vil klebe ved Erna Solberg så lenge hun driver med politikk. Men, Solberg fortalte oss ikke hvilke ord hun ville brukt rundt den aktuelle tematikken. Det burde hun ha gjort. Ellers gir hennes kommentar ingen mening.

På generell basis kan det nok slås fast at Erna Solberg ga sin regjeringspartner FrP, altfor frie tøyler til å agere på sitt kjente og meningsløse vis. Når regjeringsmedlemmer går ut over anstendighetsgrenser - slik Sylvi Listhaug gjorde - så burde det fremkalt et grep fra statsministerens side, langt ut over å si forsiktig at hun ikke ville "brukt akkurat de ordene" om det justisministeren gjorde på Facebook.

Men, langt alvorligere var tross alt en annen unnlatelsessynd fra statsminister Solbergs side. Da etterfølgeren etter justisminister Anders Anundsen skulle komme på plass, så lanserte FrP Per Villy Amundsen. Fremskrittspartiet fant altså der hensiktsmessig - for å lede justissektoren i dette landet - å hente inn en kar fra sin absolutte ytterkant; fra det mørkeste blå hjørne. En kar som i årevis flittig hadde eksponert meninger og synspunkter av en karakter som 99,9 % av befolkningen i dette landet distanserer seg kraftig ifra. Og FrP fikk viljen sin. Det burde ikke skjedd; der burde Erna Solberg satt foten i bakken. Det gjorde hun ikke. Per Villy Amundsens tid i Justisdepartementet husker ingen. Han utrettet ingen verdens ting.

Stein Erik Hagen og Witsøe vil nok savne Erna Solberg. To sytpeisa, som er langt mer opptatt av sin egen bankkonto enn av at landet har et fungerende apparat for tjenester av ulikt slag til sine innbyggere. De to herrene trenger ikke å bry tankene sine med offentlige tjenestetilbud, og at disse skal finansieres. De kan jo kjøpe de tjenestene de trenger - og vil trenge - herfra til evigheten. Men, tross det; vi skal nok komme til å se mye klagesang fra den kanten i tiden som kommer.