Selvpåført politikerforakt

I løpet av de siste ti årene, har det skjedd en markant endring i det politiske klimaet i Norge, både på landsbasis og lokalt. Mens man før opptrådte respektfullt overfor hverandre på tvers av politiske skillelinjer, så er det politiske klimaet nå i sterk grad preget av dype motsetninger og en kløft mellom de politiske blokkene som umuliggjør konstruktiv dialog og omforente løsninger.
På Stortinget har det hele har blitt ytterligere tilspisset og fastlåst etter valget i 2017. I perioden forut var det kompromisser og en viss grad av samarbeid. Nå, er det kompromissløshet og steile fronter.
Regjeringens politikk, hvor man driver "sitt" igjennom helt uten omsvøp, har ikke dannet noe godt grunnlag for samarbeid. Mange kontroversielle saker er drevet igjennom, med støtte fra regjeringspartiene og (de daværende) støttepartiene. Venstre er i en egen divisjon, hva gjelder å stemme for det de egentlig er imot. Den øvelsen sender ikke noe godt signal til velgerne.
Etter valgseieren i 2017, skulle statsminister Solberg - koste hva det koste vil - utvide regjeringen til en flertallsregjering. Det har brakt inn en ny dimensjon, av ubegripelig maktarroganse og politiske avgjørelser i strid med folkets vilje.
Først ute var Venstre. Det virket som det kostet lite for Venstre, å gå ifra sitt valgløfte i 2017. Det løftet gikk ut på, at partiet aldri skulle gå i regjering hvor FrP var representert. Trekvart år senere var det løftet brutt. Venstres ledelse brydde seg ikke engang om å konsultere sitt landsmøte, før denne store avgjørelsen. Det var vel nærmest Trine Skei Grande alene, som trumpet gjennom dette løftebruddet.
I regjeringsforhandlingene på Jeløya kom Venstre ut med en markant seier: Det skulle nedlegges forbud mot pelsdyrnæringen! En sak som er svært så spesiell. Man ilegger yrkesforbud for en gruppe næringsutøvere. Dette kunne man gjort ved en styrt avvikling. Men nei - her skulle det reageres kontant. 3 % partiet, fikk således skalte og valte med fremtiden til en rekke næringsutøvere. Så absolutt ikke noe politisk glansnummer det der.
Så kom man frem til høsten 2018, hvor Kristelig Folkeparti måtte lide seg gjennom et par måneder med selvpining, hvor partiets fremtidige retning skulle legges: Skulle man legge seg inn mot rød-grønn side, eller følge Venstre til Fremskrittspartiets arena? Kristelig Folkeparti valgte - etter at noen hadde benyttet dirty triks, helt på grensen til rødt kort - å løpe til den blå/brune-gjengen som allerede satt i regjeringskontorene.
Og det kostet, å gi Kristelig Folkeparti den gulrota de trengte for å ta det valget. Man la 40-års enighet om abortsaken, i den potten. KrF gikk inn i regjeringen, og sitter nå på fanget til Fremskrittspartiet. Gjett om de trives der?
Folk reagerer med god grunn. Det er absolutt forståelig at regjeringspartienes oppslutning er i fritt fall. Og statsministeren, som allerede nå har begynt å snakke om å regjere helt frem til 2025. Den drømmen må hun nok se langt etter.
Viser Venstre respekt for sine velgere, når man helt uten videre bryter et kontant løfte om aldri å gå i regjering hvor FrP sitter? Venstrevelgerne selv har gitt svar på det spørsmålet. Fra september 2018, har det på landsbasis bare gått en vei for Venstre - nedover. Sperregrensen på 4 % er nå nærmest å se på som en fjern drøm for partiet Venstre. Partiet har kun seg selv å takke for den situasjonen. Velgerne syns ikke noen om, når en partiledelse oppfører seg så eneveldig og dumt. Etter alt å dømme har partiledelsens valg om å gå inn i regjeringen Solberg, beseglet partiets skjebne. De vil være borte fra den politiske arenaen etter valget i 2021. Ved og plutselig hoppe inn i regjering og begynne å drive Høyre/FrP-politikk - gjorde Venstre seg overflødig i norsk politikk. Mulig at det er like greit?
Denne våren har stortingsgruppa til Kristelig Folkeparti sittet med knepte hender, og stemt for en rekke saker de helt åpenbart er imot. Som for eksempel de drastiske innskrenkingene i AFP-ordningen. Partiet med den store omsorgen for de som sliter på forskjellig vis, gir nå ingenting for å sparke dem som allerede ligger nede. KrF har tapt sin sjel på regjeringstaburettenes alter.
I det siste har vi sett et bompengeteater, hvor FrP er i hovedrollen.
Fremskrittspartiet har hatt samferdselsministeren i seks år nå. I denne egenskapen har partiet drevet igjennom en rekke store samferdselsprosjekter, hvor forutsetningen har vært bompengefinansiering. FrP har hatt et slagord om at "det skal lukte asfalt over hele landet." Eneste muligheten for å satse så massivt på samferdselsprosjekter, var å delfinansiere disse med bompenger. Her var FrP mer en villig til å benytte denne finansieringsformen.
Men, så ble det nok - mer enn nok - for mange bilister som mener at bompengeinnkrevingen har gått helt av skafte. Det ble etablert aksjonsgrupper og valglister til høstens lokalvalg har dukket opp. Disse grupperingene har tatt fremskrittspartivelgere inn i sine rekker i stort monn. Fremskrittspartiets oppslutning har stupt i de største byene, og panikken har tatt partiledelsen. Fremskrittspartiet proklamerte plutselig at de var fullstendig imot den finansieringsmodellen, som har dannet hele fundamentet for partiets glansnummer på samferdselssektoren. Så da kan man jo lure: Var ikke Fremskrittspartiet klar over hva samferdselsminister Kjetil-Solvik Olsen holdt på med? Nå, er situasjonen den at partiet protesterer mot bompenger hele uka - for så å stikke innom Stortinget for å stemme for bompengefinansierte prosjekter i milliardklassen. Det et dobbeltspill av stor underholdningsverdi. De debattene som nå finner sted om dette fenomenet, er så aldeles merkelige at det setter aktørene i et underlig lys. Selv den sindige Jon Georg Dale, har gått helt bananas i sin argumentasjon.
Det som skjer her, er jo det store utstillingsvinduet, hvor stortingspolitikerne fra regjeringspartiene sitter som stemmekveg og gissel for en overordnet regjeringspolitikk. Sånt som det der, gir næring til folks mistro og mistillit til det politiske spillet. Og ikke minst, så nører det opp under en forakt for et system som pålegger folkevalgte å stemme i nasjonalforsamlingen mot noe de er for - eller omvent.
Da, oppfatter folket det slik at her er det egentlig den politiske eliten som sitter og trekker i trådene. I nasjonalforsamlingen er det så noen "marionetter" som har koblet ut tankegodset sitt, og som stemmer slik de får beskjed om. Det er slik, forakten for politikere skapes. Og det er stikk i strid med folks oppfatning av hvordan demokratiet skal virke.
Når pensjonistenes "lønnsutvikling" blir en stusselig greie - mens de folkevalgte stortingspoltikerne bevilger seg selv - og regjeringen - solide lønnstillegg, så er ikke det med på å styrke tilliten til vårt styresett. Når disse samme politikerne har et solid etterlønnssystem, som gir dem mulighet til å velge og vrake - mens vi andre må ty til NAV, hvis vi kommer i samme knypa - da er det noe som skurrer. De store gutta ordner seg. Vi andre, må ta til takke med et system som ikke virkerer.
Når åpenbart taktiske hensyn er styrende for hvordan viktige anliggender i samfunnet vårt, blir organisert og tilrettelagt, så er det fare på ferde. Når abortloven endres - ikke fordi det absolutt er behov for det - men fordi det passer seg nå av politisk taktiske hensyn, så kan ikke våre politikere vente at dette møtes med noe annet enn en massiv forakt for takktikkeriet. Og en betydelig mistro til, at disse politikerne kan styre dette landet på en måte som er til beste for hele befolkningen. Det er ikke "folk flest" som har skapt forakten for det politiske kannestøperiet som foregår for tiden. Det, er ene og alene våre fremste politiske lederes ansvar og skyld.