Politikkens gjørmehav er ikke et blivende sted

Nå som det drar seg mot Stortingsvalget i 2021, så er det flere stortingspolitikere som nå klargjør sine ståsted. I arbeiderpartiets stortingsgruppe er det etter hvert mange som tilkjennegir at de ikke blir å finne på valglistene til neste år.

Det er selvsagt ikke unormalt eller unaturlig, at det ved hvert stortingsvalg blir en del utskiftinger. Men denne gangen blir det mange hull å fylle.

To svært dyktige kvinnelige AP-politikere - Marianne Martinsen og Jette F. Christensen - sa tidlig i vinter i fra, at videre stortingsarbeid var uaktuelt for deres del. Så har flere kommet etter: Veteranen Martin Kolberg gir seg. Han er nå Stortingets eldste og med sine 72 år, og han har meddelt at nok er nok. Denne hedersmannen har så visst tjent partiet til overmål. I hele sitt voksne liv har Kolberg vært i arbeiderpartiets tjeneste. At han nå gir seg, er ikke mer enn rett og rimelig. Men sett i ettertid, så var det et underlig trekk, at arbeiderpartiet ikke lot Martin Kolberg fortsette som leder i kontrollkomitéen etter valget i 2017. I perioden forut, gjorde Kolberg en helt strålende jobb i denne komiteen, og ønsket åpenbart å fortsette. Men i stedet, så ble han "satt bort" som et anonymt medlem i utenriks- og forsvarskomiteen. Det var et trekk som partiledelsen kunne ha spart denne hedersmannen for.

Tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen gir seg også. Det er ikke sikkert at Andersen har sett det som det helt store, å sitte på Stortinget selv om han har hatt denne høye posisjonen. Nå har også Jan Bøler meddelt at han gir seg. Bøler har hatt Osloproblemer, som kriminalitet og integreringsproblematikk som hovedområde. Han signaliserer at han ikke har fått støtte nok fra Oslo Arbeiderparti i dette viktige arbeidet. Og hvis lokalpartiet som har valgt deg inn på Stortinget, er lunkent til det arbeidet du gjør - slik det ser ut her - så er det ikke rart at Bøhler gir seg.

Kontroversene rundt Trond Giske, er nok med i årsaksbildet når Marianne Martinsen og Jette F. Christensen går ut av politikken. Det var jo Giske som skjøv Martinsen ut av en opplagt posisjon som finanskominéens leder etter valget i 2017. Etter det nederlaget, har Martinsen ført en anonym tilværelse i Stortinget. Disse to har nok heller ikke syntes noe om, at Trond Giske har vært svært offensiv og tilsynelatende uberørt av de kalamiteter som kom opp rundt ham, rundt juletider 2018. Disse historiene - som kostet Giske nestlederposisjonen i Arbeiderpartiet - ser ikke ut til å føre til Giskes uttreden av politikken, snarere tvert imot. Giske er på offensiven som aldri før.

Et forsuret klima i Arbeiderpartiets innerste krets, etter prosessen mot Trond Giske, ligger nok der som et røykteppe. For utenforstående er det umulig å bli klok på nestleder Hadia Tajik sin rolle her. Men det ligger, ut fra nestlederens tallrike opptredener, en slags antakelse i luften om at hun er en svært kompromissløs politiker. Men at det ikke bestandig er like klart, hvilken retning nestlederen mener at politikken skal gå.

Da har Arbeiderpartiet et problem. Det hjelper ikke, at partileder Gahr Støre peker ut retningen, hvis nestlederen momentet etter kommer og har sin egen versjon. Det; er Det Norske Arbeiderpartiet sitt problem i dag. Man må ha en enhetlig politikk, og man må kommunisere det ut på en slik måte at ikke publikum gjennomskuer at her er det noe muffins som ligger under.

Sannsynligheten for at dagens partiledelse klarer å justere kursen tidsnok, er svært liten. Med stor sannsynlighet synker Arbeiderpartiet etter hvert bare lenger ned i gjørma, samtidig som SP soler seg i glansen av sin klare kommunikasjon. Det er rart at det skulle bli slik.