Oppgjøret som kokte bort

I november 2011 spratt FrPs stortingsrepresentant Per Sandberg opp på Stortingets talerstol. På sedvanlig engasjert vis, beskyldte han Arbeiderpartiet for å "trekke 22. juli-kortet" - dvs. forsøke på slå politisk mynt på massedrapene 22. juli 2011. Dette var altså bare noen uker etter at arbeiderpartiets regjeringsmedlemmer og andre fremstående tillitsvalgte hadde fulgt mange titalls AUF-ungdommer til graven. Mange av disse var ikke fylt 20 år. De hadde falt for en massemorders kuler, på grunn av sitt samfunnsengasjement. Men for den kyniske Per Sandberg var dette uinteressant.

Sandberg beklaget uttalelsen etterpå. Det kunne han selvsagt gjøre fordi han allerede hadde oppnådd hensikten sin. Han hadde satt Arbeiderpartiet i en skvis. Selv etter beklagelsen, så ville det for ettertiden bestandig henge i lufta en hentydning til Sandbergs grove beskyldning. På samme vis trakk statsråd og Høyre-nestleder Jan Tore Sanner opp dette "22. juli-kortet" mange år senere. Sanner hadde samme referanse til utspillet som Sandberg. Hva som var Sanners egentlige hensikt, er fortsatt uklart. Men opptrinnet befestet for alltid denne mannens fravær av takt og tone. Også Sanner beklaget, men hva hjalp det.

Muligens nå - ti år etter bombeattentatet i regjeringskvartalet og massemordene på Utøya, kan det kanskje bli dags for å ta et oppgjør med det forvirrede politiske tankegods som drev Anders Behring Breivik til sine vanvittige handlinger. Det er på tide. Slikt oppgjør burde kommet for lenge siden. Men det politiske Norge har dessverre ikke vist seg å ha ryggrad nok for en slik prosess.

Daværende statsminister og AP-leder Jens Stoltenberg kunne ikke ta et oppgjør med det politiske tankegodset bak massemorderens handlinger, allerede i 2011. For statsministeren var det åpenbart umulig å skulle forene landet etter det forferdelige som skjedde 22. juli, og samtidig ta et oppgjør med det ytterliggående tankegods som her hadde fått så fatale følger. Mange i Arbeiderpartiet og AUF, ville nok umiddelbart gå i gang med å henge halen på grisen. Avkle de mekanismer i samfunnet som kunne drive frem slike terrorhandlinger. Dette måtte da selvsagt innbefatte å jage ut i lyset det mørke politiske tankegods som lever i beste velgående på ytterste høyre fløy - også i Norge. Men dette nødvendige oppgjøret måtte vike for behovet for lederskap for landet, i en ytterst krevende situasjon. Så kan man selvsagt lure på hvorfor det snart er gått ti år, og oppgjøret med det ytterste høyre fortsatt ikke er kommet på dagsorden.

Det er snart ti år siden 22. juli 2011. Det er til å forstå at oppgjøret ikke kunne tas allerede i 2011. Men det er en skandale og en skam at det politiske Norge har latt det absurde tankegodset som førte til terrorhandlingene denne dagen, stå uberørt og nærmest totalt uimotsagt så lenge. Anders Behring Breivik har fortsatt sine ideologiske løpegutter rundt i det norske samfunnet. De kommer til overflaten fra tid til annen, blant annet i form av hets, trusler og trakassering i sosiale medier rettet mot unge politikere som har det til felles at de var til stede på Utøya da massedrapene fant sted. Og disse har det også til felles at de mirakuløst unnslapp å miste livet i massemorderens kuleregn. Men skadene på kropp og sjel er der ennå. Når noen av disse - som f.eks AUFs leder, varaordføreren i Oslo eller fylkesvaraordføreren i Troms og Finnmark - er synlige i offentligheten i sine politiske roller, så skaper det åpenbart raseri blant ABBs meningsfeller. Dette raseriet kommer til uttrykk i sosiale medier på et vis som ikke er et sivilisert samfunn verdig. Dette popper opp igjen og igjen.

Statsminister Solberg nøyer seg med å gi uttrykk for at trakasseringene og hetsen er uakseptabel. Ut over det er statsministeren taus om fenomenet.

Helt fra terroren rammet Norge, har FrP-leder Siv Jensen gått i fistel hver gang koblingen mellom ABB og Fremskrittspartiet har blitt brakt på bane. Det vil hun nok fortsette med. Men det er uomtvistelig at ABB var FrP-medlem. I Fremskrittspartilaget på Oslos vestkant, fikk han gjødslet sitt politiske tankegods. Men FrP var for sivilisert og seriøst for denne karen. Han ga opp FrP, og rendyrket sitt ekstreme og vanvittige politiske tankegods på gutterommet. Her utviklet han Arbeiderparti-hatet, som 69 ungdommer senere skulle betale for med sine liv.

Siv Jensens angstbiting gjør henne nærmest diskvalifisert til å kunne være med i en sivilisert meningsutveksling om fenomenet politisk ekstremisme. FrP-nestleder Listhaug sin Facebook-eskapade for nesten tre år siden, gjør henne like diskvalifisert til å ha noe vettugt å bidra med rundt fremveksten av politisk ekstremisme på norsk jord. Dessverre synes også resten av det politiske miljøet å ha en påfallende berøringsangst, når det kommer til disse spørsmålene.

Norge evnet ikke å ha en beredskap som kunne hindret at katastrofen 22. juli 2011 fant sted. I tillegg må man konstatere at våre fremste politikere viser oppsiktsvekkende unnfallenhet, og ikke har ryggrad nok til å sette ned foten mot tragiske fenomener som Anders Behring Breivik og Philip Manshaus, og alt det de står for. Det er knapt til å begripe.