Og vi gleder oss...
Junimålingen for de politiske partienes oppslutning
foreligger. For oss som ikke har den store sansen for det sittende
flertallsregimet, så er det all grunn til å glede seg. Motbakkene er ganske
bratte nå om dagen, både for Høyre og Fremskrittspartiet.
Og så Erna Solberg da, som har snakket om å videreføre regjeringsprosjektet
sitt helt frem til 2025. Den drømmen er i ferd med å gå ad undas.
Spesielt er det grunn til å glede seg over den gjørma som Fremskrittspartiet
har havnet i. Ved Stortingsvalget i 2017 fikk partiet 15,2 prosent av stemmene.
Nå er oppslutningen på stakkarslige 8,8 prosent. Fremskrittspartiet hadde samferdselspolitikk
som sin store fanesak. En viktig
forutsetning for de satsninger som partiet frontet, var å delfinansiere disse investeringene
med bompenger. Det gikk rimelig bra - ganske lenge. Men så møtte partiet bommen
- bokstavlig talt. Plutselig var hundreogett ute, fordi svært mange mente at
bompengebelastningen på vanlige husholdninger var blitt altfor stor. Det har de
nok helt sikkert rett i. Men det hadde ikke Fremskrittspartiet fornemmet. De var
bare opptatt av å smøre på bompengefinansiert asfalt.
Protestene vokste, og kom åpenbart svært bardus på Fremskrittspartiets ledelse.
Partiets landsstyre ble innkalt til hastemøte. Landsstyret ville plutselig
nærmest avskaffe bompengesystemet, sånn over natta. Sjefspopulisten selv Carl
I. Hagen, ville tappe Oljefondet for å få partiet ut av den kattepinen de selv
hadde satt seg i. Korttenkt som alltid - er han denne politikeren som gjorde
Norge den bjørnetjeneste å rydde vei for høyrepopulistisk tankegrums som vi
godt kunne ha klart oss uten. Carl I. Hagen innså åpenbart ikke hva slags
følger slik enorm kapitalinnsprøyting ville få for landets økonomi totalt sett.
Noen stor finanspolitiker har denne mannen aldri vært.
Vi venter fortsatt på, hva slags alternative finansieringsløsninger som
Fremskrittspartiet kommer med, og som kan avløse bompengesystemet. Hadde det
vært en åpenbar løsning, så hadde den ligget på bordet allerede. Dette ser folk
flest. Derfor har Fremskrittspartiet rast på meningsmålingene. Partiet er
ribbet for troverdighet.
I stedet for en rolig og saklig debatt om et viktig tema, så har man fått en
slags bompenge-fundamentalisme hvor Nei-til-bompenger aksjonister er uten kompromissvilje
hva gjelder bompenger og uten noe vettugt alternativ til bompengefinansieringen,
tilriver seg den politiske agendaen midt i oppkjøringen til høstens valgkamp.
Som om bompenger nå er noe av det viktigste for nordmenns liv og levnet, så
stiller bompengeaksjonistene til kommunevalg flere steder og bebuder å sikte på
å komme inn på Stortinget i 2021. Det siste, åpenbart ut fra forestillingen om
at Stortingets viktigste oppgave er å avskaffe bompenger! Andre saker har disse
nok så åpenbart begrenset interesse for, eller - for den saks skyld - innsikt
i.
Bompenge-aksjonistene har ingenting å tape på å kjøre på med sitt ensidige krav
knyttet til bompenge-finansiering av veiprosjekter. Men for
samferdselsutviklingen i landet, så kan det bli noen magre tiår fremover hvis
aksjonistene presser ut denne finansieringsformen.
Med seg i Fremskrittspartiets ledelse har finansminister Siv Jensen, dronningen
av floskler Sylvi Listhaug. Det skulle bli en opptur for partiet, da Listhaug
ble valgt inn i partiets toppledelse. De siste månedene viser noe annet. Den utviklingen er ikke direkte uventet. Den
andre nestlederen, Terje Søviknes, har de siste dagene uttalt at partiets negative
trend vil gå oppover når forhandlingene om bompenger er sluttført. Søviknes
mener da at disse forhandlingene vil "utgjøre en forskjell for landets
bilister." Det er med andre ord kun "landets bilister" partiledelsen i
Fremskrittspartiet er opptatt av. Der er det ingen opptatthet av kollektivtrafikk,
eller andre bymiljøtiltak på samferdselssektoren. Tiltak, som til nå er
gjennomført med betydelig suksess i flere større byer. Slikt, har
Fremskrittspartiet kun forakt for. Og så skal dette trekløveren forhandle med
sine regjeringskolleger. Flere av disse har allerede fastslått at de ikke har
noe å gi. Men Søviknes håper åpenbart på det motsatte.
Det var lett for Fremskrittspartiet å skryte uhemmet av sine
samferdselssatsninger, så lenge bilistene var villige til å betale mye for alle
utbyggingene - og all asfalten. Når den betalingsvilligheten stoppet opp,
stoppet også partiets store fanesak. Da stupte oppslutningen til partiet.
Velgerne er kloke, de skjønner at når et regjeringsparti går inn på så ville
veier som det Carl I. Hagen anviste på landsmøtet, og det landsstyret la til
grunn - så har ikke dette partiet krav på noe tillit. Med stor sannsynlighet
har Fremskrittspartiet nå funnet sin rettmessige plassering i det politiske
landskapet - som et 8 prosent parti. Det passer fint det.
Tilbake til partimålingen for juni. At Kristelig Folkeparti her klatrer over
sperregrensen og får en oppslutning på 4,3 prosent er oppsiktsvekkende og
ubegripelig. Etter at partiet kom med i Solberg-regjeringen i januar, så har
KrF stort sett ikke gjort noe annet enn å stemme mot sin overbevisning og
politiske vilje. KrF har det siste halvåret vært et lydig stemmekveg for Erna
Solberg. At det skulle belønnes med at partiet nå er over sperregrensen, det er
en pussig greie.