Og vi gleder oss...

Junimålingen for de politiske partienes oppslutning foreligger. For oss som ikke har den store sansen for det sittende flertallsregimet, så er det all grunn til å glede seg. Motbakkene er ganske bratte nå om dagen, både for Høyre og Fremskrittspartiet.
Og så Erna Solberg da, som har snakket om å videreføre regjeringsprosjektet sitt helt frem til 2025. Den drømmen er i ferd med å gå ad undas.
Spesielt er det grunn til å glede seg over den gjørma som Fremskrittspartiet har havnet i. Ved Stortingsvalget i 2017 fikk partiet 15,2 prosent av stemmene. Nå er oppslutningen på stakkarslige 8,8 prosent. Fremskrittspartiet hadde samferdselspolitikk som sin store fanesak. En viktig forutsetning for de satsninger som partiet frontet, var å delfinansiere disse investeringene med bompenger. Det gikk rimelig bra - ganske lenge. Men så møtte partiet bommen - bokstavlig talt. Plutselig var hundreogett ute, fordi svært mange mente at bompengebelastningen på vanlige husholdninger var blitt altfor stor. Det har de nok helt sikkert rett i. Men det hadde ikke Fremskrittspartiet fornemmet. De var bare opptatt av å smøre på bompengefinansiert asfalt.
Protestene vokste, og kom åpenbart svært bardus på Fremskrittspartiets ledelse. Partiets landsstyre ble innkalt til hastemøte. Landsstyret ville plutselig nærmest avskaffe bompengesystemet, sånn over natta. Sjefspopulisten selv Carl I. Hagen, ville tappe Oljefondet for å få partiet ut av den kattepinen de selv hadde satt seg i. Korttenkt som alltid - er han denne politikeren som gjorde Norge den bjørnetjeneste å rydde vei for høyrepopulistisk tankegrums som vi godt kunne ha klart oss uten. Carl I. Hagen innså åpenbart ikke hva slags følger slik enorm kapitalinnsprøyting ville få for landets økonomi totalt sett. Noen stor finanspolitiker har denne mannen aldri vært.
Vi venter fortsatt på, hva slags alternative finansieringsløsninger som Fremskrittspartiet kommer med, og som kan avløse bompengesystemet. Hadde det vært en åpenbar løsning, så hadde den ligget på bordet allerede. Dette ser folk flest. Derfor har Fremskrittspartiet rast på meningsmålingene. Partiet er ribbet for troverdighet.
I stedet for en rolig og saklig debatt om et viktig tema, så har man fått en slags bompenge-fundamentalisme hvor Nei-til-bompenger aksjonister er uten kompromissvilje hva gjelder bompenger og uten noe vettugt alternativ til bompengefinansieringen, tilriver seg den politiske agendaen midt i oppkjøringen til høstens valgkamp. Som om bompenger nå er noe av det viktigste for nordmenns liv og levnet, så stiller bompengeaksjonistene til kommunevalg flere steder og bebuder å sikte på å komme inn på Stortinget i 2021. Det siste, åpenbart ut fra forestillingen om at Stortingets viktigste oppgave er å avskaffe bompenger! Andre saker har disse nok så åpenbart begrenset interesse for, eller - for den saks skyld - innsikt i.
Bompenge-aksjonistene har ingenting å tape på å kjøre på med sitt ensidige krav knyttet til bompenge-finansiering av veiprosjekter. Men for samferdselsutviklingen i landet, så kan det bli noen magre tiår fremover hvis aksjonistene presser ut denne finansieringsformen.
Med seg i Fremskrittspartiets ledelse har finansminister Siv Jensen, dronningen av floskler Sylvi Listhaug. Det skulle bli en opptur for partiet, da Listhaug ble valgt inn i partiets toppledelse. De siste månedene viser noe annet. Den utviklingen er ikke direkte uventet. Den andre nestlederen, Terje Søviknes, har de siste dagene uttalt at partiets negative trend vil gå oppover når forhandlingene om bompenger er sluttført. Søviknes mener da at disse forhandlingene vil "utgjøre en forskjell for landets bilister." Det er med andre ord kun "landets bilister" partiledelsen i Fremskrittspartiet er opptatt av. Der er det ingen opptatthet av kollektivtrafikk, eller andre bymiljøtiltak på samferdselssektoren. Tiltak, som til nå er gjennomført med betydelig suksess i flere større byer. Slikt, har Fremskrittspartiet kun forakt for. Og så skal dette trekløveren forhandle med sine regjeringskolleger. Flere av disse har allerede fastslått at de ikke har noe å gi. Men Søviknes håper åpenbart på det motsatte.
Det var lett for Fremskrittspartiet å skryte uhemmet av sine samferdselssatsninger, så lenge bilistene var villige til å betale mye for alle utbyggingene - og all asfalten. Når den betalingsvilligheten stoppet opp, stoppet også partiets store fanesak. Da stupte oppslutningen til partiet.
Velgerne er kloke, de skjønner at når et regjeringsparti går inn på så ville veier som det Carl I. Hagen anviste på landsmøtet, og det landsstyret la til grunn - så har ikke dette partiet krav på noe tillit. Med stor sannsynlighet har Fremskrittspartiet nå funnet sin rettmessige plassering i det politiske landskapet - som et 8 prosent parti. Det passer fint det.
Tilbake til partimålingen for juni. At Kristelig Folkeparti her klatrer over sperregrensen og får en oppslutning på 4,3 prosent er oppsiktsvekkende og ubegripelig. Etter at partiet kom med i Solberg-regjeringen i januar, så har KrF stort sett ikke gjort noe annet enn å stemme mot sin overbevisning og politiske vilje. KrF har det siste halvåret vært et lydig stemmekveg for Erna Solberg. At det skulle belønnes med at partiet nå er over sperregrensen, det er en pussig greie.