Når blir det dags for å avskaffe forskjells-Norge?

Heldigvis er norske politikere løsnings- og samarbeidsorienterte. Det ville vært tragisk om norske politikere falt i den samme grøfta som sine kolleger i USA. Der har politikken kollapset. Parlamentet klarer ikke å enes om noen verdens ting. Demokrater og Republikanere kappes om å ta avstand fra hverandre og uttrykke personlig hat til hverandre. De har uttrykkelig tapt av syne, at de er satt til å styre en av verdens supermakter.

I Norge har man tradisjon for å bygge bro over politiske skillelinjer og få til tverrpolitisk enighet i de store sakene. Men en stor sak har blitt stående som et lysende symbol på politisk ubesluttsomhet og unnfallenhet. Kampen mot fattigdom i "verdens rikeste land" lar seg åpenbart ikke løse, på grunn av noen helt underlige mekanismer som trer inn hver gang fattigdomsproblematikk bringes på bane.

Arbeiderpartiets svin på skogen i denne saken, er så mange og så ufattelige at Arbeiderpartiet burde skamme seg dypt og inderlig. Men gjør man det? Neida.

Vi kan gå et par tiår tilbake i tid. Arbeiderpartiets ledende politikere dummet seg ut i valgkampen 2001 - nettopp på spørsmål om fattigdomsbekjempelse. Og etter den tid, har partiet ikke beveget seg en centimeter videre hva gjelder å finne løsning på dette problemet. Og, imens tafattheten har fått råde, så har stadig flere og flere barn vokst opp i familier hvor fattigdommen er helt påtakelig. For ti år siden var det om lag 70 000 barn i denne kategorien. I dag er antallet kommet godt over 115 000 barn. Og fortsatt ingen løsning på bordet. Fortsatt bare svulstig retorikk og totalt fravær av handlekraft og løsninger. Det er skammelig.

På et tidspunkt ble dette til en pinlig tilstand for Arbeiderpartiet. Det må ha føltes pinlig da den tidligere partikjempen og statsministeren Odvar Nordli fant grunn til å rykke ut i media og refse Jens Stoltenberg og den øvrige partiledelsen for handlingslammelsen i fattigdomsbekjempelsen. Men partiledelsen ignorerte det sterke budskapet fra Odvar Nordli. År etter år - for ikke si årtier etter årtier, hadde partiet forsømt sin plikt til å ta vare på sårbare medmennesker. Men selv ikke en tidligere statsministers vrede var nok til å vekke partiledelsen. Man lot fortsatt humla suse.

Arbeiderpartiet som har skrytt på seg å bestandig stå på de svakes side, er like ille - om ikke verre en de rikes forkjemper Høyre.

Vi har nå passert 400 milliardærer i dette landet. De med den tykkeste lommeboka fikk åtte strålende år med Erna Solberg som statsminister. I de årene hadde de rikeste all oppmerksomhet. Og hvorfor var det slik i disse årene, at det kun var SV og Rødt som brakte fattigdomsproblematikk opp på Stortingets talerstol? Hvor var Arbeiderpartiet og Senterpartiet da? Og til høsten - da Støre-regjeringen legger frem sitt første Statsbudsjett - vil dette budsjettet utvilsomt være helt kjemisk rent for noen som helst oppmerksomhet rundt fattigdomsproblematikken i Norge. Da må SV igjen på banen og presse mangemillionæren Støre og finansminister Vedum, i spørsmålet om handlekraftig fattigdomsbekjempelse. Det føles veldig rart at dette skal være slik.

De 400 milliardærene i Norge har en sterk stemme inn mot Storting og regjering. De mange hundre tusen fattige har ikke det. Folkene i First House løper ikke etter stortingsrepresentanter for å få disse til å bekjempe fattigdom i Norge. De løper rundt for å få bedre skattesystem for det ultrarike.

Man har i Norge funnet løsninger på samfunnsproblemer og intrikate flóker av ymse slag. I det lyset, er det helt ubegripelig at man ikke i løpet av flere tiår ikke har hatt verken evne eller vilje til å løse fattigdomsproblematikken. Den er helt åpenbart løselig, men mangemillionæren i statsministerstolen vil åpenbart ikke sette noe handlekraft og prestisje inn i denne saken. Og imens lever over 100 000 barn mer eller mindre på det norske samfunnets utside, på grunn av fattigdom. Køene ved Fattighuset og Frelsesarmeen har aldri vært lengre enn i 2022! Det skjer med det politiske lederskapets viten og vilje. Det burde ikke være slik. Det er uverdig, umoralsk og forstemmende, at våre politiske ledere lar slikt skje. Etter alt å dømme vil vi sitte her om 20-30 år og ikke være overrasket over at politikernes svik overfor disse menneskene, fortsatt lever i beste velgående. Politiske unnlatelsessynder burde vært straffbare.