Med stålbjelke i hodet?

Monica Mæland er en av Solberg-regjeringens mest seigliva statsråder. Det er nå vel bare statsministeren selv, hennes lojale puddel Jan Tore Sanner, utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide, og så Monica Mæland som har hatt sorte limusiner og privatsjåfør helt siden oktober 2013.

Statsminister Solberg har gjort seg svært så avhengig av både Sanner og Mæland. Begge disse er nå i gang med omgang nummer tre av statsrådsposter.

Monica Mæland ble først næringsminister. Det er i dag få - om noen - spor etter hennes innsats i Næringsdepartementet. Det var flere som antydet at statsråd Mæland hadde svært liten innsikt i næringspolitikk, og at hun var sånn passe interessert i dette viktige saksfeltet. Det næringspolitiske feltet, er også et område hvor det ikke er så lett å skaffe seg fiender.

For fiender er nok det beste Monica Mæland vet. Og i sin neste statsrådspost - nå som kommunalminister - ble det brått mange som hadde sterke meninger om både politikken til statsråd Mæland og om hennes måte å forholde seg til politikere på fylkeskommunalt og kommunalt plan. Monica Mæland som kommunalminister i en setting med sterke konfrontasjoner om kommunereform og regionreform, var nok i og for seg en genistrek av statsminister Solberg. Men for høyreleder Solberg var det en katastrofe. Uansett hvor kommunalminister Mæland snudde seg, så ble det konfrontasjoner og bråk.

Det var i Finnmark, at de store protestbølgene og konfrontasjonene kom. Det var på forhånd klart at verken Troms eller Finnmark, så noen som helst hensikt i at disse to fylkene skulle slås sammen. Likevel vedtok Stortinget dette. Mikropartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre, fikk med dette viljen sin. Denne viktige saken ble avgjort ved hestehandel på et bakrom i Stortinget.

Og i kulissene sto kommunalminister Mæland, og åpenbart klødde i fingrene etter å sette disse umulige finnmarkingene på plass.

Til TV2 sa kommunalministeren i opptakten til denne konflikten: Jeg forstår ikke at Finnmark melder seg ut av muligheten til å påvirke fremtiden. Stortinget har gjort to vedtak om dette og vi vet godt om motstanden i Finnmark. Men vi har tegnet et nytt regionkart. Det var ikke bare opposisjonen til regjeringen som reagerte. I et intervju ba tidligere ordfører i Harstad, høyremannen Helge Eriksen, regjeringen om å ta til fornuft og slutte med denne uvettige sammenslåingsprosessen i nord. Han ble ikke hørt. Ikke alle de andre som protesterte heller.

Saken om sammenslåing av Troms og Finnmark fikk en tvilsom behandling i Stortinget. Ledende jurister var klare på, at denne måten å utøve politikk på var utenfor gjeldende juridiske rammer. Reaksjonene i Troms og Finnmark - og da spesielt i Finnmark - var kraftige. Kommunalminister Mæland ble karakterisert som maktarrogant, uforstandig og uopplyst. Jo sterkere karakteristikker som kom, jo mer trivdes statsråden i rollen som tvangsstatsråd.

I et intervju ble det treffende tegnet et bilde av en statsråd utenom det vanlige. Statsråd Mæland har ikke ryggrad, sto det - hun har stålbjelke! Det spørs om ikke den bjelken sitter i hodet.

Det var karakteristikken av en statsråd, som helt åpenbart ikke kunne begripe at noen i det hele tatt kunne finne på å ha en annen mening enn det statsråden selv hadde! I statsrådens univers var det kun hennes egen mening som gjaldt, og som innga mening. Gnålet fra finnmarkingene var for henne både uforståelig og meningsløst.

Når så kommunalminister Mæland, med sin uforsonende retorikk og arrogante fremferd hadde klart å få nærmest et samlet Nord-Norge på nakken - så skulle man tro at det massive valgnederlaget ved kommunevalget 2019, fikk statsministeren til å tenke seg om en gang til - hva gjaldt "stålbjelke-dama" fra Bergen. Men - nei da. Statsråd Mæland ble i stedet ytterligere forfremmet. Nå, til justis- og beredskapsminister. Justisdepartementet hadde jo i seks år vært Fremskrittspartiets domene. Her hadde FrP mønstret på den en etter den andre av sine mest akutt inkompetente og smått-tenkende politikere. Det var ikke fallhøyde i det hele tatt, å overta dette departementet. Nærmest alle skandalene var jo unnagjort fra før.

Men den nye justisministeren var knapt nok kommet på plass, før hun igjen klarte å ryke uklar med nordlendingene. Nå var det corona-virusberedskapen det sto om. Her hadde man i Nord-Norge, rustet seg på forskjellig vis mot å få en flodbølge av virussmitte inn i de små lokalsamfunnene, fra hovedstaden - arnestedet for smitte i Norge. Og da var justisministeren ute - og var ikke blid. Ministeren mente at det ikke innga mening at kommuner i Nord-Norge hadde slike særordninger rettet mot smitteforebygging. Justisministeren ble ikke hørt, og hun ble mer og mer amper. Ministeren ble forklart - fra medisinsk faglig hold i landsdelen - hva som var begrunnelsen for tiltakene. Det gjorde åpenbart ikke inntrykk. Så ble det påske. Men selv i den stille uke, hører vi et ekko av bjeffingen fra Nydalen i Oslo. Fra en som aldri gir seg, hva gjelder å legge seg ut med oss her i nord. Bevare meg vel!