Sentrum i norsk politikk, avgikk ved døden på Granavolden

Statsminister Solberg har lykkes med sin store drøm, en borgerlig flertallsregjering. Dermed er sentrum i norsk politikk utslettet. Det var prisen for Solbergs iherdighet, og Venstres og Kristelig Folkepartis iver etter regjeringsdeltakelse. Venstre og Kristelig Folkeparti, har med dette også beseglet sin skjebne. Etter neste stortingsvalg er nok disse partiene borte fra den politiske arenaen i Norge.

Som regel, når ny regjering ser dagens lys, så er det entusiasme og glede i leiren til de partiene som nå skal regjere landet. Men ikke denne gangen.
Hele greia nå, handlet om å få KrF inn i regjeringen og slik stable på bena en borgerlig flertallsregjering. Det var jo det prosjektet, som gikk i knas høsten 2013. Det er Erna Solbergs drøm, som nå er på plass.
Det absolutt mulig, at historiens dom over dette grepet fra statsministeren ikke blir positiv. At det nok vil vise seg, at Venstres og KrFs regjeringsdeltakelse i realiteten betydde at sentrum i norsk politikk er borte. Igjen, står det to blokker den blå, som nå regjerer og det rød/grønne alternativet som erobret regjeringsmakt i 2005 og beholdt denne i åtte år.
Veien frem til å realisere Erna Solbergs drøm om en borgerlig flertallsregjering, har vært ekstremt lang, og alle skjæringene mellom disse fire partiene som nå sitter der som regjeringspartier, har underveis satt dype spor. Men hva annet var å vente?
Fire partier, med til dels svært ulikt fokus, og vidt forskjellige politiske prosjekter å kjempe for.
Opptakten til den endelige regjeringsutvidelsen startet for ett år siden. Venstre var ikke vanskelig å be, når det ble snakk om å gå vekk fra sine tydelige løfter om aldri å regjere sammen med Fremskrittspartiet. Dette løftet var venstres leder Skei-Grande klar på, så sent som i mars 2017. Det var et løfte til velgerne. Ti måneder senere, var den samme partilederen i full gang med å forhandle regjeringsplattform med Høyre og Fremskrittspartiet.
Og så trodde Venstreledelsen, at ingen ville legge merke til denne grunnleggende løgnen. Venstre kom inn i regjeringen i januar 2018 og forsvant. Ingen, har siden hørt noe om Venstres politikk. Partilederen ble kulturminister. Ikke akkurat en post som gir de store uttellingene i offentligheten. Nestleder Elvestuen fikk prestisjejobben som miljøminister. Og han tapte grepet med det samme. I hele 2018, var det Miljøpartiet De Grønne som satte den miljøpolitiske dagsorden. Ministeren, satt som en skolegutt og forsøkte å forsvare en lunken miljøsatsning og et parti som var blitt satt i en mørk krok, hva gjaldt politisk dagsorden på det miljøpolitiske området.
Den høyere utdanning ministeren fra Venstre, er det ingen som har sett noe til. Hvis Venstre så det som et viktig anliggende å få administrere høyere utdanning, så burde de ha satset på noen som hadde drivkraft og appell. Det der ble helt mislykket.
Sannsynligheten for at Kristelig Folkeparti i regjering, vil lide samme skjebne er overveiende stor.
De tunge departementene som gir publisitet og mulighet til å vise politiske muskler vil Høyre og Fremskrittspartiet aldri gi ifra seg.
Selv ikke Justisdepartementet som FrP har styrt i fem år på en helt fremragende idiotisk måte, vil partiet gi ifra seg. Vi har endt opp med et skakk-kjørt justisvesen, og noen prioriteringer hva gjelder politistyrken i dette landet som er helt uten mål og mening. Men likevel så setter FrP inn den ene amatøren etter den andre, i dette departementet. Det er opprørende. Mest opprørende var det selvsagt at partiet kunne finne på å innsette Per Villy Amundsen som statsråd. En rendyrket rasist. Og man har byttet ansvarshavende for samfunnsberedskapet hele seks ganger på seks år. Ikke rart at det står skandaløst dårlig til med beredskapsarbeidet.
Kristelig Folkepartis egne medlemmer er i hopetall dypt sjokkert, over at også deres parti har begått et svik overfor velgerne og hoppet inn i regjeringssamarbeid med den erklærte erkefienden Fremskrittspartiet. Det er lite som peker i retning av, at ikke KrF lider samme skjebne i regjering, som Venstre. At partiet blir sittende i en mørk krok i regjeringssammenhengen, mens Høyre og FrP durer frem med høyrepolitikken sin. Venstre og KrF vil bli sittende innelåst i denne mørkeblå regjeringen, og stille som garantister for en politisk retning de umulig kan ha noe sans for.
Det er å håpe at Venstre og KrF allerede ved høstens lokalvalg, får tilbakemelding fra velgerne om regjeringsdeltakelsen. Og det er å håpe at disse partienes stabile stand, godt under sperregrensen, fortsetter.
For, hvordan skal Erna Solberg kunne realisere sin regjeringsdrøm helt frem til 2025, hvis to av regjeringspartiene ramler ut av Stortinget ved neste stortingsvalg?
I de nylig avslutta regjeringsforhandlingene, mente KrF å skulle kjempe for en helt ny politikk på en rekke områder. Realiteten ble, at over halvparten av den nye regjeringsplattformen er direkte kopi av Jeløya-erklæringen fra januar 2018. I denne siste runden spilte Fremskrittspartien, forurettet over at tidligere KrF-leder i sin bok og sin tale til landsstyret 28. september, i klartekst lekset opp alle forskjellene mellom disse to partiene. Men det hjalp ikke. Partiets flertall ønsket seg inn til regjeringsbordet sammen med FrP. Og nå har de fått det som de ville.