Ikke min statsminister

Statsminister Erna Solberg sto frem på Nyhetskanalen på nasjonaldagen, for å ønske folket til lykke med dagen. Hun snakket om vårt fabelaktige demokrati, hvor "alle blir hørt og sett." Jeg kvakk litt, da statsministeren utbasunerte dette. Jeg har ikke hatt særlig inntrykk av at statsminister Solberg har vært særlig opptatt av å høre og se alle. Hun har nok mest vært opptatt av å høre og se de som er enige med hennes politiske agenda. 

Vi som bor i Finnmark, har i alle fall lite å berette om, hva angår statsministerens opptatthet av å "se og høre alle." Da Finnmark fylkeskommune ønsket å høre befolkningens oppfatning om sammenslåing av Troms og Finnmark, ved folkeavstemning, så kritiserte statsministeren dette. Hun karakteriserte det som "rart" at en fylkeskommune skulle avholde folkeavstemning om en sak som Stortinget hadde besluttet. Vitner det om stor opptatthet av å sikre at "alle blir hørt og sett?" 
Ved folkeavstemningen sa 87 % av finnmarkingene nei til sammenslåing med Troms. Hvis statsministeren mente noe med dette om å "høre og se" sine medborgere, så burde hun ha tatt finnmarkingenes kraftige tilbakemelding på stort alvor. I stedet, så var det kun fnysing og forakt å se fra statsministeren og fra kommunalminister Mæland. Som sagt: Det er nok kun meningsfellene hun tenker på, når demokratiske prinsipper skal omtales.

Finnmarkingene har vært utsatt for tvang også tidligere. Med brutalitet, ødeleggelse og tvang ble finnmarkingene jaget vekk fra fylket høsten 1944. Da var det verdenskrigens brutalitet som var styrende for okkupasjonsmaktens ubegripelige framferd overfor finnmarkingene. På det nærmeste hele fylket ble lagt i ruiner. Slik historie setter spor, hos folket som bor i Finnmark. Man har veldig liten sans for at "noen" på en svært inngripende måte kommer og skal bestemme framtiden og levevilkårene.

Kristelig Folkeparti sikret regjeringen flertall, for å utslette Finnmark som eget fylke. Etikken og medmenneskeligheten i dette standpunktet, er vanskelig å få øye på. KrF burde skamme seg. En finnmarking - et æresmedlem i KrF - meldte seg ut av partiet, grunnet dette idiotiske standpunktet. Men Hareide sto på sitt.

Regjeringen Solberg skiller seg klart fra alle tidligere regjeringer, ved å ta i bruk tvang som redskap for å tvinge igjennom sin vilje, stikk i strid med folkeviljen i Finnmark. Det er ingen liten majoritet som har sagt nei til dette meningsløse prosjektet - det er faktisk opp mot 90 % av de som stemte ved folkeavstemningen i mai i fjor. Til dette sier statsministeren: Det betyr ingenting.

Og regjeringen Solberg skiller seg fra alle tidligere regjeringer, ved å ha en regjeringssjef som opptrer makeløst arrogant overfor finnmarks befolkning. Vi er få - det er sant - men vi bor i en del av landet, som er av stor betydning for nasjonen Norge. Jeg ser over til vår mektige nabo Russland, fra mitt stuevindu. Vi, som et grensefylke og med den historien vi har, burde vel fått vektet akkurat det sterkere. Og ikke bare, at vi er vel 70 tusen innbyggere her - som da greit skal kunne overkjøres av "han Stat."

For statsminister Solberg og kommunalminister Mæland, så ble formelle spilleregler viktigere enn å ta på alvor det raseriet som finnes i Finnmark. Vi skal ikke viske ut Finnmark, har statsministeren sagt. Men, det er akkurat det regjeringen nå er i ferd med å gjøre.

Så, tilbake til utgangspunktet: En statsminister som lirer av seg noen fraser på nasjonaldagen, om "alle som blir hørt og sett." Dra til Bergen - med det vrøvlet der!