Historikere med skjult agenda

I dagens teknologiske tidsalder blir viktige hendelser fortalt og dokumentert fortløpende. Tar man for eksempel 22. juli-terroren, så er den dokumentert i tusenvis av avisartikler, TV og radioinnslag og en betydelig mengde bøker, som ble skrevet rett i etterkant av den vanvittige terroren. Slik er den korrekte gjengivelsen av alle sider ved denne store tragedien, sikret for all fremtid.

Slik var det ikke før i tiden. Ta 2. verdenskrigen i Norge. Krigshistorien ble skrevet flere år etter krigens slutt. Selvfølgelig var mye basert på dokumentasjon, men historiefortellernes tilstedeværelse i "historien" - i krigens ulike faser, ligger som et bakteppe hele veien. Et eksempel her er historikeren Ragnar Ulstein. Hans fokus på spesielle krigshendelser hvor Nord-Norge totalt er utelatt, er et eksempel på denne selektive måten å fortelle historien på. Historikeren Ulstein hadde en fot i historiefaget og en fot som anerkjent motstandsmann. Det trengs ikke stor fantasi for å se at erfaringene i motstandskampen farget måten som Ulstein skrev krigshistorien på. Det er ikke kritikk mot den utmerkede historikeren Ulstein, men en konstatering av opplagte fakta.

Dette åpnet for en til dels subjektiv historiefortelling, hvor det ble gjort en selektiv utvelgelse av hvilke hendelser og hvilke personer fra motstandskampen som skulle få sin plass og nærmest udødeliggjøres for sin innsats. Og denne prioriteringen av glorifiserte motstandskjemper står i sterk kontrast til de svært mange som har havnet under glemselens teppe, på grunn av måten historien er fortalt på.

Av og til får man inntrykk av at motstandskampen ble utkjempet av Gunnar Sønsteby, Shetlands-Larsen og Max Manus alene. Forsøkene på å nyansere bildet, har blitt møtt med et til dels betydelig raseri fra de historikere som fortsatt bekjenner seg til denne selektive historiefortellingen. For eksempel: Det var 200 000 tyske soldater i Finnmark. Det var her den egentlige krigen ble utkjempet. Hvorfor har det vært så maktpåliggende for mange historikere å fortie dette? Jo, Finnmarks krig, passet ikke inn i den offisielle krigshistorien. Man fant også politiske grunner til å holde Finnmark utenfor.

Hjemmefronten - som satt i Oslo - oppfordret finnmarkingene til å motsette seg tvangsevakueringen! Ubevæpna familier skulle med andre ord sette seg opp mot de massive tyske styrker. Hva hadde det ført til? Kule i hodet. Og ikke nok med det; etterpå stemplet Hjemmefronten finnmarkingene som dårlige nordmenn, fordi man ikke motsatte seg tvangsevakueringen. Har krigshistorikerne analysert dette forholdet? Overhodet ikke. De har latt Hjemmefrontens holdning bli stående uimotsagt. Og da var det opplest og vedtatt, at finnmarkingene var dårlige nordmenn. Og krigsopplevelsene til dårlige nordmenn skulle ikke skrives inn i historiebøkene.

Den unyanserte fortellingen om det krigshelvete som finnmarkingene ble utsatt for, handler i alt vesentlig om tvangsevakueringen. Det var en historie som ikke lot seg fortie. Men før evakueringen hadde folk, spesielt i Øst-Finnmark, blitt utsatt for store prøvelser.

Et annet eksempel: Sovjet kom med i krigen i 1941, på alliert side. Den sovjetiske Nordflåten satte da i gang betydelig innsats rettet mot tyskernes infrastruktur i Øst-Finnmark og da i særdeleshet i Kirkenes, Vardø og Vadsø. Dette hadde sammenheng med konvoitrafikken med forsyninger inn til Murmansk. Med konvoiene fikk Sovjet forsyninger av krigsmateriell og andre forsyninger av sivil karakter. Man var helt avhengig av tilførsel via sjøveien. Derfor var disse forsyningskonvoiene svært viktige. Dette var tyskerne selvsagt klar over. Derfor gjorde de mye for å ødelegge denne forsyningslinjen. Til dette brukte de både krigsskip, fly og beskytning fra stillinger på land. Det ble følgelig et betydelig anliggende for Sovjet, å sørge for at tyskernes mulighet til å bombe transportskip i konvoiene ble minimalisert. Nordflåtens fly, utførte i over en treårs-periode et stort antall bombetokt mot Kirkenes, Vardø og Vadsø. Disse tre byene ble på det nærmeste utslettet. Under ett av disse bombetoktene ble Vardø sykehus truffet og ødelagt. 18 pasienter omkom. Sivilbefolkningens lidelser var enorme.

Hvilken plass i den offisielle historien om 2. verdenskrigen i Norge, har disse hendelsene fått? På det nærmeste ingen. Den vedvarende bombingen av Kirkenes, Vardø og Vadsø er knapt nevnt. Hvorfor valgte man å utelate dette fra krigshistorien? Bombingen av Vardø sykehus og tap av sivile liv der, er ikke nevnt. Hadde noe slikt skjedd i det sentrale østlandsområdet, så hadde man nok sett en helt annen oppmerksomhet rundt forholdet. Dette er et eksempel på grovt fordreid historiefortelling.

Det var ikke bare Nordflåtens fly som gjorde stor innsats for å beskytte konvoitrafikken inn til Murmansk. Et betydelig antall personer - særlig fra Øst-Finnmark - vervet seg til tjeneste for Sovjet og strategisk utplassert på kysten i Øst-Finnmark rapporterte disse om okkupasjonsmaktens bevegelser. Man må ha med seg, at Sovjetunionen var på alliert side. At Norge og Sovjet her kjempet mot en felles fiende. I det lyset, er det ganske underlig at partisanenes innsats er utelatt fra krigshistorien. Og ikke bare det. Mange av partisanene fikk som takk for innsatsen, en politisk motivert utfrysing, forfølgelse og overvåking i flere tiår.

Det norske samfunnets behandling av partisanvirksomheten er skammelig. Det gikk faktisk flere tiår, før partisanvirksomheten fikk den oppmerksomhet som den fortjener. Det var ikke faghistorikerne som sørget for det. De tiet som de pleier. Det var folk som bl.a Hans Kristian Eriksen, Kjell Fjørtoft og senere Alf R. Jakobsen som med sine bøker satte partisanvirksomheten i sitt rette lys. Og som bidro til Kong Harald sin tale i Kiberg i august 1992, hvor han beklaget det norske samfunnets oppsiktsvekkende og dårlige oppførsel overfor partisanene.

Hvorfor agerte det norske samfunnet slik, overfor en forholdsvis liten gruppe mennesker som gjorde en innsats i kampen mot okkupasjonsmakten på linje med Linge-gruppen, Osvald-gruppen og alle de andre som hver på sitt vis gjorde en jobb for å befri landet fra en okkupant? Flere fra motstandsgruppene sørpå, fikk heder og ære når historien om krigen i Norge ble beskrevet. Og de fikk tildelt Kongens fortjenestemedalje. Partisanene i nord derimot, de fikk forfølgelse og ødelagte liv som takk for sin innsats.

Hvor stor del av det forholdet skal vi tilskrive krigshistorikere med en bestemt agenda for sin historieskriving? Ganske betydelig. Hadde partisanvirksomheten i Øst-Finnmark blitt beskrevet i krigshistorien, ut fra samme utgangspunkt som det Linge-gruppen, Osvald-gruppen og de andre sørpå - så hadde man muligens sluppet at det ble kastet et mistenkelighetens lys over partisanvirksomheten. Man hadde sluppet den triste historien om det livet mange av partisanene fikk etter krigen, på grunn av det de utrettet i kampen mot okkupasjonsmakten.

Selvsagt har man et politisk innslag her også. Det ble et veldig stort anliggende for den store politiske lederen som trådte frem umiddelbart etter frigjøringen - Einar Gerhardsen - å markere en slags politisk avstand til Sovjetunionen. Kråkerøytalen til Gerhardsen ble nok av mange krigshistorikerne tolket som signal om - og en aksept for - å legge et taushetens teppe over all befatning som Norge hadde hatt med Sovjetunionen under krigen. Selvsagt med unntak av den sovjetiske hærens inntog i Øst-Finnmark høsten 1944, hvor de tyske okkupantene ble jaget ut av Finnmark. Det var en bragd, som selv de mest freidige historikerne ikke kunne legge lokk på. Men alt det andre som folk i Øst-Finnmark og sovjetiske militære styrker hadde utrettet underveis for å beskytte konvoitrafikken, fant disse historikerne legitimt og ikke nevne. Den kalde krigen sementerte oppfatningen av dem som jobbet på lag med sovjetiske styrker for å befri landet fra okkupantene. Det ene tok det andre.

Debatten nylig om Marte Michelets bok, har vist oss med all tydelighet den angstbitingen som trer frem fra faghistorisk hold, hver gang noen setter fingeren på noen historiske ømme punkt. Der hvor faglige frynsete forhold kommer opp i dagen. Da blir historikerne med sterke røtter i krigshistorie-fortellingens tradisjon, rimelig foruretta. De skal tradisjonen tro, ha seg frabedt at en journalist/forfatter kan vinkle historien annerledes enn den "offisielle" lære tillater. Og de slipper helvete løs, for å holde på sitt.

I forhold til det som her er berørt - de særlige forholdene i Øst-Finnmark knyttet til alliert intens bombing, og fortielsen og den skammelige behandlingen av partisanene - så er det først og fremst unnlatelsessyndene faghistorikerne bør kritiseres for. De burde skamme seg for å ha brakt faget sitt i vanry. De har satt seg selv på tribunen. De har måttet se på at faglig sterke forfattere som Alf R. Jakobsen, Morten Jentoft, Arvid Petterson og flere, i sine bøker har fortalt historien om krigens vanvidd i Finnmark, på en sannferdig og nøktern måte. En historie som for lengst burde vært en integrert del av den "offisielle" historien om 2. verdenskrig i Norge. Det hadde den vært, hvis man ikke hadde hatt et samrøre av historikere og politikere som på 1950-tallet sterkt ønsket å skvise Finnmark ut av krigshistorien. Mest på grunn av "samrøret" med Sovjet, men også fordi krigens grusomheter i Finnmark kunne komme til å skygge for glorien til de erklærte krigsheltene.

Det er på sin plass å ta et oppgjør med denne historiske skampletten.