Vi har i Norge hatt årtier med betydelig grad av tverrpolitisk enighet (konsensus) om oppbygging og styrking av velferdsstaten. Slik var det i 50-60 år. De borgerlige partiene - med Høyre som den sterke og dominerende part - var enig i arbeiderpartiets velferdspolitiske fremstøt. I regjering - fra 1965 - videreførte de borgerlige partiene dette arbeidet. Det var til alles beste.

Vi har fått en ny tid nå. En tid, hvor borgerlig regjering har forlatt denne linjen. En regjering, hvor Fremskrittspartiet har fått spille en betydningsfull rolle, med tunge og viktige statsrådsposter. Konsekvensen ved dette, for det norske folk, er at velferdsstatsmodellen ødelegges - bit for bit. Det ser ut som statsminister Solberg og finansminister Jensen, nå har det travelt med å plukke den velfungerende norske velferdsstatsmodellen i småbiter.

Vi, ser det uke for uke. Lista for ulike støtteordninger som fjernes, blir stadig mer omfattende. Det gjelder kutt i støtteordninger for multihandikappede, uføre og kronisk syke. Og det gjelder arbeidsavklaringspenger, som får kutt og sterke begrensninger. Og det skjer samtidig som skattereduksjonene for de rikeste blant oss, blir videreført og utvidet.

Økt fattigdom blant barnefamilier er kraftig dokumentert. Regjeringspartiene snakker dette bort. Man skulle tro at KrFs inntreden i regjeringen nylig, kunne få litt balanse i dette forholdet. Men nei, KrF tar ikke den hansken. Det er et svik, fordi KrF så kraftig har gitt inntrykk av å være på de fattiges banehalvdel. Men så kom de inn i regjeringen Solberg - og ble åpenbart øyeblikkelig omvendt til populister på linje med FrP og Venstre.

Det gir ingen mening, å radere vekk støtteordninger som har gitt trygghet til svært mange. Særlig ikke, når regjeringen ikke kommer opp med vettuge alternativer til disse ordningene. Man avskaffer ikke behov for økonomiske tiltak rettet mot uføre og fattige, bare ved å stryke ordningene av kartet. Man kan få inntrykk av at regjeringspartiene ønsker at svake grupper i samfunnet dras tilbake til en samfunnsordning hvor almisser var redningen.

Det er overordentlig vanskelig å se for seg at dette er noe Erna Solberg har et intenst ønske om. At dette er en tiljublet utvikling fra KrFs Bollestad og Robstad. Så; hvorfor har dette blitt slik? Hvorfor har Fremskrittspartiet fått råde grunnen i en så stor grad, at den trygge velferdsmodellen som svært mange av oss har hatt et trygt og godt forhold til i årtier, nå blir demontert stein for stein.

Skal vi nå, bli et miniatyr USA? Hvor alt hviler på lommeboka. Hvis den er velfylt, så er alt OK. Hvis du har kommet skjevt ut, så har du ikke en sjans. Det er Fremskrittspartiets drømmescenario. Vil vi ha det slik? Neppe.

Slik forholdene har utviklet seg, så vil vi om to år stå overfor to valg: Skal vi stemme på politikere som vil ivareta og bygge opp velferdsstaten, eller de som ivrer etter å rive den ned?