Frøken Jensen takker av

Nå har Siv Jensen vandret ut den massive døra til Stortinget, for siste gang. Hun skal hive seg i biografiskriving med en gang, ifølge tabloidene.

Biografien blir nok en blankpolert skrytehistorie. Men hva kommer Siv Jensen ikke til å skrive om i biografien sin?

Hun kommer neppe til å vie oppmerksomhet til det faktum at hun som partileder og finansminister i stort monn tok fra de fattige og ga til de rike - i år etter år. Hun vil nok vri historien i den retningen, at det var nødvendig å løpe disse stakkars rikingenes ærend med den ene skatteletten etter den andre. Disse ga jo tilbake, i form av milliondonasjoner til Høyre og Fremskrittspartiets valgkamper år etter år.

Siv Jensen kommer garantert ikke til å beskrive det faktum, at hun - som Fremskrittspartiets leder i 15 år - ledet en massiv kraft for rasisme i Norge. At hun gang på gang har skjult overgrep innenfor partiorganisasjonen sin, blir nok også et ikke-tema. Det er jo ikke rart. Dama har jo hatt massiv hukommelsessvikt, hver gang disse drittsakene har kommet i offentlighetens lys. Siv Jensen har i de mange overgrepssakene som folkene hennes har vært involvert i, vært en mester i neddyssing og bortforklaring - og løgn. Vi husker henne fra tidlig i politikerkarrieren, sittende på en pressekonferanse ved siden av Terje Søviknes. Denne FrP-toppen hadde hatt sex med en 16 år gammel jente etter å ha skjenket henne dritings. Sippinga til Siv Jensen skyltes ikke hennes sympati med ofret, men omsorgen for partifellen Søviknes. Siv Jensen fremstilte i ettertid seg selv som offer i saken, på grunn av mediapresset i saken! En sak, hvor det i ettertid har kommet frem at Jensen hadde svært lettvint omgang med sannheten. Blant annet forsøkte Fremskrittspartiet å presse jenta til å holde kjeft om saken.

Ved Siv Jensens plutselige avgang som partileder, var kommentatorene opptatt av å fremheve hennes innsats for å ta Fremskrittspartien inn i regjeringskontorene. Og der fikk Jensen sitte på toppen av Finansdepartementet i vel seks år.

Regjeringsdeltakelsen sluttet brått på grunn av en fillesak. Etterpå var Jensen og Sylvi Listhaug opptatt av å fortelle hvor grusomt kjedelig det ble etter hvert, å sitte i regjering med KrF og Venstre. Disse to småpartienes inntog i regjeringen, ble ifølge Jensen og Listhaug, et gledesdrepende mareritt.

22. juli-terroristen hadde vært medlem av Fremskrittspartiets Ungdom og av Fremskrittspartiet i 11 år. Når dette - etter massedrapene i regjeringskvartalet og på Utøya - ble brakt på bane, gikk Siv Jensen bananas. Hun mente at det var uhørt at noen takk en linje mellom FrPs politikk og terroristen. Ja, Jensen mente til og med at FrP var blitt et uskyldig offer for terroraksjonen! Noe av terroristens tankegods hadde han sikkert plukket opp under sin befatning med Fremskrittspartiet, men brorparten var nok ko-ko konspirasjonsteorier og iblandet ren galskap.

I de vel seks årene FrP, med Jensen i spissen, vandret i regjeringskorridorene var det en rekke FrP-politikere som fikk anledning til en statsrådspost. Sylvi Listhaug startet som landbruksminister. Hennes karakteristikk av sitt ansvarsområde - landbruket - var at dette var som "kommunisme på norsk." Dette sleivsparket var langt fra det verste som kom fra Listhaug - på hennes vandring i flere departementer. Statsrådskarrieren i noen av disse var så kort, at hun rakk knapt å henge ifra seg jakka. Vi husker også det avsindige i at Listhaug ble utnevnt til innvandrings- og integreringsminister! Hun skulle da styre et saksfelt, som hun helt konsekvent har motarbeidet i hele sin tid som rikspolitiker. Hva Siv Jensen egentlig tenkte, ved å sette Listhaug på denne jobben, er og blir en gåte.

Vi husker jo også den gangen Listhaug måtte luske ut av Justisdepartementet, etter noen få uker som statsråd. Grunnet til dette, skal ikke rippes opp i. Men det fremstår som underlig at Fremskrittspartiet i hele sin periode med regjeringsdeltakelse, fikk ansvar for Justisdepartementet. Det startet med Anders Anundsen. Det var en mann som lite gjorde, og som bemerket seg ved å lage en partipolitisk skrytevideo betalt av skattebetalerne. Han ble avløst av Per Willy Amundsen. Til dags dato har ingen klart å gi en god forklaring på, hva denne mannen hadde i Justisdepartementet å gjøre. Så kom de på rekke og rad; Sylvi Listhaug, Tor Mikkel Vara, Jøran Kallmyr. Per Sandberg var også innom som vikar. Men felles for dem alle; det skjedde ikke et dugg på justissektoren. Vara var nok den som tok jobben delvis på alvor. De andre overhodet ikke. Det er en skam, at Fremskrittspartiet fikk lov til å mishandle en viktig sektor som justissektoren i årevis.

Sylvi Listhaug har i flere år fóret sosiale medier med sitt halvrasistiske tankegods. Hun har åpenbart båret ved til bålet. Kommentarfeltene har rent over med hat mot innvandrere og annet grumsete tankegods. Dette lot partileder Siv Jensen skje, åpenbart uten at hun syntes at det var på sin plass å få sine nærmeste i FrP toppen inn på en retorisk bane som ikke var fullt så uforsonlig, hard og på grensen til rasisme. Det ble med andre ord - med leder Siv Jensens velsignelse - en etablert praksis hvor Per Sandberg, Per Willy Amundsen, Sylvi Listhaug og flere kjørte på med sin hatske retorikk hvor man ikke sparte på kruttet med å formidle fordommer om ikke-vestlige innvandrere generelt og muslimer spesielt. Og Siv Jensen toppet laget i 2009, med sitt vrøvl om snikislamisering. Det var et begrep hun for øvrig hentet fra en kjent SIAN-topp og følgelig islamhater. Siv Jensen var ikke så nøye på hvor hun hentet sitt grumsete tankegods ifra.

Nå er frøken Jensen ikke lenger deltaker i norsk politikk på topplan. Hun gjorde mye rart. Men det er absolutt fare for at etterfølgeren blir langt verre.