Forstemmende idioti

Når pressen begynner å skrive at noe er "særdeles umusikalsk" så bør man skjerpe sansene. Umusikalsk er pressens høflige uttrykk for komplett idioti.

Det er noen dager siden uttrykket umusikalsk sist var å se. Da kunne vi lese nyheten om at Stortinget tilbyr gratis psykologhjelp til de av representantene som nylig fikk en oppmerksomhet fra skattevesenet i form av straffeskatt. Disse representantenes turnøvelser rundt pendlerboliger, var ikke innenfor mente skattevesenet. Resultat: Straffeskatt i ulike valører. Klart, at det må ha vært særdeles traumatisk for disse av våre lovgivere, å oppdage at det ikke bestandig er like lett å etterleve de lovene de trer nedover ørene på oss - menigmann og kvinner. Og da mente nasjonalforsamlingens administrasjon at man måtte ile til. Få på plass psykologisk bistand til disse folkene. Selvsagt utenfor det offentlige helsetjenestetilbudet - og selvsagt gratis. Disse har jo som kjent ikke mye å betale med, stakkar!

Vi kan jo vende speilet, og spole tilbake noen år. NAV-skandalen eksploderte. Folk var blitt dømt til fengselsstraff på feilaktig grunnlag og puttet i fengsel. Arbeidsministeren - som da var Høyres Anniken Hauglie - lovet at her skulle Staten gjøre opp for uretten, og bistå de som var rammet.

Ingen av de folkene som ble rammet av NAVs uriktige regeltolking - fratatt ytelser og noen puttet i fengsel sammen med drapsmenn og overgripere - har blitt tilbudt gratis psykologhjelp for den av Staten påførte traumer og massive ubehageligheter. Neida, slikt er da virkelig forbeholdt stortingsfolkene som har fått straffeskatt for skattetriksingen sin!

Heldigvis oppdaget stortingets administrasjon hvor idiotisk dette var. Ordningen med gratis psykologbistand til skattetrikserene ble trukket tilbake. Men, det var nok for sent. Slik tonedøv framferd fra myndighetenes side, er oppskriften på at folk mister tilliten til statlige vesener og systemer. Systemer som jo er opprettet for å hjelpe folk, og absolutt ikke for å påføre folk traumer og massive vanskeligheter. NAV sin ledelse preges dessverre av en overklasse-holdning, gjennomsyret av mistenksomhet. Denne holdningen er helt uavhengig av hva slags partifarge som sitter i regjeringskontorene. Det virker som det er om å gjøre å hindre folk i å komme på beina igjen etter en knekk - ikke å hjelpe til i den prosessen. NAV påstår hardnakket at man møter folk med bistandsbehov med positiv holdning og respekt. De som sitter på motsatt side av bordet, har veldig ofte noe annet å berette.

Staten kniper igjen på alt som har med enkeltindivider å gjøre - vel å merke; de som da tilfeldigvis ikke sitter på Stortinget.

De som Staten puttet i fengsel, fordi Staten ikke evnet å tolke sine egne regler i NAV-skandalen blir nå avspist med en latterlig oppreisning for uberettiget straffeforfølging. Heller ikke i en så ekstraordinær situasjon som dette, evner Staten - her representert ved Statens Sivilrettsforvaltning - å se at Statens urett overfor disse folkene bør tilsi at man ikke bare gir oppreisning for høyst uberettiget straffeforfølging og fengsling, men også for Statens juridiske kunnskapsløshet i lovtolkingen. Kunnskapsløshet som selvsagt er kulturelt betinget.

Lovtolkingen som dannet grunnlaget for NAV-skandalen var jo riv ruske gal. Men den var tuftet på nettopp den overklasse-holdningen som har vært NAV-ledelsens varemerke i alle år. I et slikt system kan man godt kunne jussen sin rimelig godt, men selve atmosfæren og holdningen fører det hele på ville veier - slik vi så overfor alle disse ofrene for NAV-skandalen.

Det var stilt store forventninger til ny regjering. Det er godt mulig at Hadia Tajik ville vist handlekraft her. Det fikk hun aldri anledning til. Etterfølgeren har ikke vært på banen i det hele tatt. Staten stiller seg bak "sine egne." Og bryr seg katta om hvordan NAV-ofrene har blitt håndtert etter at skandalen ble avdekket.

Når myndighetenes oppmerksomhet for å gi "skatte-ofrene" på Stortinget best mulig omsorg og "pleie" av psykolog og andre, er langt større enn å bistå NAV-skandale ofrene - da er man alvorlig på ville veier.

Dette er Norge i dag, eller rettere sagt; duste-Norge. Og spørsmålet blir: Hvordan havnet man her?