Folk i Finnmark er forbanna - med god grunn!

På tampen av forrige stortingsperiode - i juni 2017 - fattet Stortingsflertallet sitt første vedtak om sammenslåing av Troms og Finnmark. De fleste fattet angivelig ikke rekkevidden av dette, sånn uten videre. I hvert fall, så ble dette i svært liten grad et tema i valgkampen det året. Det var synd. Det kan tenkes at valgkampdebatter om temaet hadde fått opp finnmarkingenes øyne hva gjaldt dette avsindige prosjektet.
Men det dro seg til. Ut over i 2018 ble proteststormen i Finnmark stadig hardere. Fylkestinget ville la dette komme til uttrykk på en måte, som var mulig å måle. Derfor ble det arrangert en folkeavstemning om temaet, i mai 2018. 
Finnmarkingene ga utvetydig beskjed om hva man syntes om tvangssammenslåingen. 87 % av de som stemte, var imot å bli slått sammen med Troms. Myndighetene, i første rekke kommunalminister Monica Mæland møtte dette på en arrogant måte. Man skulle ha seg frabedt at en folkeavstemning skulle "overprøve" et flertallsvedtak fra Stortinget. 
I første omgang var det aktørene i Stortinget - de partiene som stemte for fylkessammenslåing, som fikk unngjelde i folkemeningen i Finnmark. Men disse skulle snart komme i skyggen, av et annet opprør.
Arbeiderpartiet i Finnmark, var i betydelig grad delt i synet på fylkessammenslåingen. I Alta var man ubetinget for dette. Det var også sterke røster i flere store kommunepartier i arbeiderpartiet, som støttet dette. I Øst-Finnmark har motstanden hele veien vært unison.
Lederen i Finnmark arbeiderparti og et av styremedlemmene, inngikk i desember 2018 en avtale med Troms arbeiderparti om den videre håndteringen av saka om fylkessammenslåingen. Det ble i ettertid sterkt kritisert, at man fra Finnmark arbeiderpartis side gikk inn i en avtale på bakrommet. Dette var første skritt på veien til at FAP gikk med på å velge representanter til den såkalte "fellesnemnda" - nemnda som skulle sy sammen den fremtidige strukturen på styringen av det nye storfylket. 
Mange følte at Finnmark arbeiderparti sviktet her. Men ledende figurer i fylkespartiet hevdet å kun ha gjort det de "måtte gjøre" dvs. ivareta Finnmarks og finnmarkingenes interesser. Forklaringer om at Arbeiderpartiet er et "styringsparti" som uansett tar styringsansvar er jo litt søkt. Man kunne heller sagt: La de apene styre, som har igangsatt dette sirkuset.
I en opphetet situasjon, så gjør det lite inntrykk at Finnmark arbeiderparti forklarer at de måtte opptre som et styringsparti.
Det var Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som stemte for å tvinge Troms og Finnmark til å slå seg sammen. Disse går tilsynelatende helt fri for politiske belastninger, knyttet til dette. Det er Arbeiderpartiet som straffes for tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Partiet som har stemt mot denne saken i flere omganger, får nå svi for at man på et tidspunkt valgte å forholde seg til stortingsvedtaket og igangsette prosessen med sammenslåing. 
Det kan jo sees på som ganske merkelig. Men dette må sees i lys av flere forhold. Arbeiderpartiet har i årtier hatt en helt dominerende plass både i Finnmark og Troms. De nåværende regjeringspartiene har hatt ganske middelmådig oppslutning i begge fylkene i alle år. Da blir det nok litt sånn, at når noe går skikkelig galt, så er korteste veien å skylde på Arbeiderpartiet. 
Under den store bataljen om fylkessammenslåingen, så var den sentrale ledelsen i Arbeiderpartiet fraværende. Man satt og så på, når regjeringspartiene og Senterpartiet/SV kritiserte Arbeiderpartiet for politikk som Arbeiderpartiet vitterlig var imot! Slik var det mange krefter, både i opinionen og i de politiske partiene som utpekte Arbeiderpartiet - spesielt i Finnmark - som den store skurken. Selvsagt gjorte Finnmark arbeiderparti et feilgrep ved å bedrive forhandlinger med Troms AP på bakrommet. Det er ikke til å komme ifra.
Og selvsagt, så tar det seg dårlig ut når store kommunepartier i Finnmark arbeiderparti rotter seg sammen og valser over de små. Det var det som skjedde under nominasjonen til fylkestingslista for det nye Troms/Finnmark fylkestinget i vinter. Kommunepartiene i Alta, Sør-Varanger og Hammerfest kjøpslo seg i mellom. De fant grunn til å nærmest renske listen for folk fra kysten i Øst-Finnmark. Og de rensket ut han som hadde stått i stormen i månedsvis som gruppeleder for partigruppen i fylkestinget, og sterkt målbåret alle bakdelene ved sammenslåing med Troms. Og så kommer de nå - og nærmest forutsetter at vi som bor på kysten i Øst-Finnmark, skal stemme på Arbeiderpartiets liste! Det føles helt utrolig.
Vi har, gjennom denne absurde kampen som finnmarkingene forgjeves har ført det siste halvannet år, fått rikelig anledning til å beskue den arroganse og nedlatenhet som vi møtes med fra regjeringshold. Det har vært særdeles fremtredende de gangene statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monica Mæland har uttalt seg om saken. Da står disse damene og jevnt over omtaler finnmarkingene som om vi var noen ulydige barn i barnehagen. Som om vi var noen, som ikke vet vårt beste. 
Det er opprør i Finnmark, med god grunn. De skal ta fra oss fylket vårt. Men opprøret har flere fasetter. Man opplever at finnmarkingene - i regjeringen Solberg- oppfattes nærmest som et gjeng med sosialklienter. Man kappes om å fremheve alt som er "galt" med oss! På 1980-90-tallet var Carl I Hagen alene om å bedrive slik destruktiv baksnakking. Nå har han en hel regjering med seg. Man velger altså å se helt vekk fra den realiteten at vi her i Finnmark har skapt langt mer verdier for samfunnet, enn det vi får tilbake. Det er et godt prinsipp at alle får tilbake en fair andel av det som skapes i fellesskapet. Slik har det ikke vært til nå. Det er en del av grunnen til forbannelsen. Og nå er regjeringen i ferd med å rulle ut en fiskeripolitisk omlegging, som er slik innrettet at fiskerisamfunn i Nord-Norge vil bli spilt ut til fordel for kapitalsterke trålerinteresser som ingen forpliktelser har, mht. råstoffleveranser i landsdelen. De rike fiskeforekomstene langs kysten i nord, skal med andre ord ikke lenger skape noen verdier for folket som bor i landsdelen. Det er ikke til å tro.
Og hva er greia når man fra sentralt politisk hold, går løs på eksistensielle anliggender i lokalsamfunn i Nord-Norge? Hvordan kan man regne med tilslutning på Andøya når hjørnesteinsvirksomheten der - Andøya Flystasjon - nedlegges med svært ulne begrunnelser. Og hva med Nesna? Der forsvinner skolen. Tilbake står et ribbet lokalsamfunn, og skjønner lite av hva som skjer over hodene på dem. 
Og så politireformen da. Den er jo bare et utslag av denne overstrømmende sentraliseringsvandalismen som Solberg-regjeringen har gjennomført, og som ulykkeligvis delvis er gjennomført med støtte fra Arbeiderpartiet. Det er til å gremmes over.