Finnmarks krigshistorie er tiet i hjel

Mange fasetter av historien om andre verdenskrigen i Øst-Finnmark er på en planmessig og særdeles utspekulert måte, tiet i hjel.

Mest iøynefallende og kjent, er storsamfunnets fortielse av partisanenes innsats. Først på 1980 og 90-tallet begynte Kong Olav og senere Kong Harald, å erkjenne den store urett som var øvet mot partisanene. Fra Forsvarets og ikke minst politiske myndigheters side, satt erkjennelsen av uretten mot partisanene adskillig lenger inne.

Standardsvaret, hva gjaldt partisanene var jo - slik krigshelten Gunnar Sønsteby formulerte det - "De var jo kommunister." Det var på en måte inngangsbilletten til å kunne fortie og usynliggjøre partisanenes innsats i krigen mot nazistene. Og mens den norske regjeringen hedret og dekorerte svært mange for innsatsen i kampen mot okkupasjonsmakten, så fikk partisanene - som takk for innsatsen - en politisk motivert utfrysing, forfølgelse og overvåking i flere tiår. Og Sønsteby tok helt feil. Kun et fåtall av de personene som gjorde en stor innsats som partisaner, var medlemmer eller sympatisører av kommunistpartiet. Men det var bekvemt, for Sønsteby og andre i motstandsbevegelsens toppsjikt, å mane frem kommunistspøkelset. Det var jo effektivt, når hensikten var å desavuere og usynliggjøre partisanenes innsats.

Hvordan var dette mulig?

Jo, det var mulig fordi sterke krefter i det øverste sjiktet i motstandsbevegelsen sørpå, ville det slik. Man sørget for å fremstille krigen i Norge 1940-45, som noe som i alt vesentlig foregikk i Oslo og omegn. Man hadde nok fra Milorg et bestemt grep om historieskrivernes penn. Man ville ha kontroll på hvordan historien ble fremstilt. Og man ville at den nordlige landsdel, og da Finnmark i særdeleshet, skulle utelates fra denne historiefortellingen. Kun de hendelser som overhodet ikke kunne legges lokk på, skulle med. Alt det øvrige, skulle man la være å ta med i historieskrivingen.

Derfor er historien om krigeårene i Norge, blitt historien om "Gutta på skauen." Motstandsbevegelsen ville at "Gutta på skauen" skulle utgjøre en rød tråd i fortellingen, med Max Manus, tungtvannsabotørene, Shetlands-Larsen og selvsagt Gunnar Sønsteby som fyrtårn som det var beleilig å fortelle heltemodige historier om. Norsk krigshistorie ble vevd sammen med en patriotisk minnekultur som rød tråd. Det gjorde historiefortellingen til en samling heller unyanserte heltefortellinger. Hvorfor? Jo, Milorgtoppene ville det slik. Motstandsbevegelsens ledere tilranet seg eierskap over historien, på en måte som man ikke skulle tro var mulig.

I denne kulturen av historiefortellere, var det åpenbart om å gjøre å legge et lokk på krigshistorien i Finnmark. Man skulle ikke vie partisanvirksomheten oppmerksomhet - "de var jo kommunister" slik Sønsteby urettmessig hevdet. Man skulle i størst mulig grad dreie oppmerksomheten vekk fra nedbrenning og tvangsevakuering. Og den allierte innsatsen fra Sovjet, for å påføre okkupasjonsmakten mest mulig tap, skulle ikke inn i historiebøkene. Den Sovjetiske innsatsen for å jage okkupantene ut av Finnmark høsten 1944, skulle tones ned. Det skulle ikke skrives om de store sivile tap av menneskeliv i Kirkenes og Vardø på grunn av alliert bombing. Men alliert bombing som kostet mange sivile liv i Bergen - det var det greit å skrive om!

Det er ikke mye fagstolthet å spore, fra disse historieskriverne som fant seg i å skrive krigshistorien med påholden penn. De ble etter alt å dømme presset til å underslå og omskrive fakta, og de ga etter for presset. Og underlig er det, at ingen senere generasjoner historikere har tatt fatt i dette. Det er nærmest som om det gikk ut en parole om at Finnmarks krigshistorie skulle forbli ufortalt. Og det hadde den vel blitt, hvis ikke en rekke lokalhistorikere, journalister og skribenter hadde kommet på banen. Disse har langt på vei rettet opp den urett som disse historikerne i sytti år har gjort Finnmark.

Et eksempel på unnfallenheten: En historiker - Joakim Aalmen Markussen - tok for noen år siden fatt i oppgaven med å undersøke den offisielle krigshistoriens fremstilling av andre verdenskrig i Finnmark. Og han kom til at alt var i skjønneste orden! At Finnmark hadde fått sin rettmessige plass i historien, og at de røster som hadde hevdet det motsatte var et utslag av finnmarkingenes oppmerksomhetssyke. Ingen har tatt seg bryet med å drive disse tullepåstandene tilbake. Det vil angivelig ikke føre til noe.

Og med en krampaktig tro på den offisielle historien om krigens gang i Norge, ser det ut som norske myndigheter den dag i dag holder fast på at norsk krigshistorie dreier seg om Oslo. At det ikke er ønskelig å vurdere krigshistoria i Finnmark i nytt lys. Dette til tross for Kongens tale i Kiberg i 1992, og de bredt anlagte historiske beretninger som har kommet de siste 10-15 årene. Det er nedslående og skuffende. Man skal med andre ord, fortsette å legge til grunn de vrangforestillinger som ledende figurer i motstandsbevegelsen absolutt ville få frem om krigens gang i Finnmark. Vrangforestillinger som var gjennomsyret av Sovjet-fobier som gjorde seg gjeldende i de store politiske partienes ledelse på den tiden. Men de klarte jo sitt forehavende; å bestemme hvordan andre verdenskrigen i Norge skulle fremstilles for oss innbyggerne i dette landet - for alltid.