Et slitent mannskap, med en politikk som folket misliker

Dagsavisen har nylig avlevert sin sedvanlige karaktergivning for regjeringen Solberg. Det må ha vært begredelig lesing for statsministeren og hennes mannskap. Dagsavisen var i sitt rause hjørne - med å gi terningkast 1! Hvis du er statsråd og har arbeidet hardt for å oppnå resultater, og så kommer en av landets ledende dagsaviser og gir deg terningkast 1 for jobben - ja, da har du all grunn til å bli litt molefonken.
Ti av Solbergs statsråder fikk terningkast 1, i Dagsavisens karakterbok nylig. Statsminister Solberg kommenterte dette, ved å si at disse karakterene var "dønn ufortjent."
Bildet er nok mer nyansert enn som så.
Regjeringen under Erna Solberg sin ledelse, har sittet ved makten i seks år nå. Det er nok alene statsministerens lederegenskaper som gjør at gjengen fortsatt holder i hop. For, det har ikke manglet på utfordrende saker, ei heller i inneværende år. Turboutskifting av FrPs justisministre, blir nok med tiden legendarisk. Og vi slapp ikke unna, en slik øvelse i 2019 heller. Et helt merkverdig intermesso rundt daværende justisminister Vara sin familie, gjorde det nødvendig med enda et ministerskifte i Justisdepartementet. Tor Mikkel Vara hadde i sin tid som minister, unngått å gå i apekatt-fella som ministrene forut; Anundsen, Amundsen og ikke minst Listhaug falt i. Det følger en viss stil og verdighet med justisministerposten. Anundsen, Amundsen og Listhaug var mest opptatt av å bruke sin justisministerpost til populistisk fjas. Og Listhaug brukte jo bare et par måneder på, å spenne bein for seg selv - og deretter luske ut av departementets kontorer i Nydalen. Man kan bare tenke seg hvor overhendig indignert statsminister Solberg må være over Fremskrittspartiets håndtering av en så betrodd ministerpost som Justisdepartementet. Et seriøst parti, sender ikke nærmest alle gjøglerne i sirkuset, inn i et så seriøst anliggende som landets Justisdepartement. Det tullet der, vil hefte ved Fremskrittspartiet i lang tid fremover.
Det er ikke grunn til å gå inn på alle disse jumbo-terningkastene. Men, det er klart at politikkens utøvelse og de resultater som åpenbarer seg for "publikum" - velgerne i dette landet, er sterkt fremme for vurderingen av flere av statsrådenes innsats i år. Man skal for eksempel lete lenge etter, at kommunalminister Monica Mæland har kommet ut med noe positivt budskap, eller noe folk legger merke til. Nærmest det eneste man har fått med seg om Mæland sitt virke som kommunalminister, er at hun trumpet gjennom særdeles upopulær regionreform - riktignok etter stortingets vedtak om dette. Regionreformen ble en reform som de færreste i Nord-Norge har sett noen som helst mening med. En reform som statsråden selv ikke har evnet å markedsføre på noen overbevisende måte. Hun har her opptrådt kjeftete og insisterende. Det er ikke noe sjakktrekk i møte med et skeptisk publikum. Mæland bør påta seg 90 % av skylden for at regjeringspartiene fikk en brutal medfart i kommune- og fylkestingsvalget i Nord-Norge i september.
Regjeringen Solberg har "ballet på seg" underveis - ved at Venstre gikk inn i 2018, og KrF fulgte etter på begynnelsen av 2019. Med dette fikk Erna Solberg oppfylt sin flertallsregjerings-drøm.
Det ser ikke ut for å ha vært noe fruktbart politisk trekk - verken for regjeringen, eller for de to partiene. Venstre og KrF, har rotet det til for seg selv. Venstre begikk løftebrudd overfor sine velgere. Venstre hadde kategorisk slått fast at partiet aldri ville inn i en regjering hvor FrP deltok. Dette gjaldt plutselig ikke lenger høsten 2017 og partilederen fant ikke grunn til å spørre sitt landsmøte om råd, slik det er vanlig når store spørsmål er på agendaen. KrF gikk inn i regjeringen, med halvparten av medlemmene i ryggen for ett år siden, etter en opprivende kamp. Ikke noe overbevisende mandat det heller. Så, har da ikke regjeringsdeltakelsen til Venstre og KrF blitt noen lystseilas. De to partiene har ikke fått noe løft på meningsmålingene, snarere tvert imot. Begge er i ferd med å befeste sin posisjon godt under sperregrensen. Spesielt for KrF har kostnaden nok blitt ganske stor, ved at KrF i regjering har måttet støtte flere saker som partiet tidligere har vært sterkt imot. Når KrF nå har vært med på å støtte flere saker på velferds- og innvandringsfeltet som de er prinsippielt sterkt imot, så går det etter hvert på troverdigheten løs. Og når Venstre ser at de som regjeringsparti taper terreng innenfor miljøpolitikken mot et langt mer offensivt MPG, så har de ikke mange muligheter igjen til å rettferdiggjøre regjeringsdeltakelsen. Venstre og KrF har virkelig noe å slite med, frem mot Stortingsvalget i 2021. Skal de binde seg til regjeringen Solbergs mast, og dermed risikere å gå ned i lag med Høyre/FrP - eller skal de rive seg løs og forsøke å stable seg på beina med egne selvstendige meninger? Det er mulig, at det er for sent nå.
Høyres nestleder Jan Tore Sanner, har en takknemmelig oppgave i regjeringen ved å styre Kunnskapsdepartementet. Det er sjelden store kontroverser om utdanningspolitikken. Høyre og Arbeiderpartiet som jo stort sett enige om det meste på det feltet. Så, dermed kan statsråden sole seg i glansen av reformer og nytenking på det feltet. Men, innad i sitt eget parti er nestleder Sanner i ferd med å gå på grunn. Sterke røster ønsker seg en ledelse i Høyre fra neste år, uten Sanner. Sanner er jo mannen, som etter Sylvi Listhaug sin famøse Facebook-post i mars 2018, trampet ut i det. Han fikk seg til å skrive at Arbeiderpartiet trakk "22. juli-kortet" siden de kritiserte Listhaug for sitt innlegg. Det var ikke spesielt taktisk - og absolutt ikke politisk klokt. Han slettet posten, og beklaget. Det hjelper lite, vi skjønte alle sammen hva han innerst inne mente om den saken. Så raskt går det å redusere seg selv, fra en fornuftig tenkende politiker - til en liten og innskrenket gnom.
Regjeringspartiene gikk kraftig tilbake ved kommune- og fylkestingsvalget. Det smertet Høyre stort, at partiet mistet ordførermakta i alle de største byene. Men Høyre nekter å innse, at regjeringsslitasjen har innhentet regjeringen Solberg. Det er ikke noe å skamme seg over. Det har skjedd med stort sett alle regjeringer etter krigen. Det er krevende å holde koken over lang tid.
Vi får spennende politiske tider i møte. Det er ingen ting som tyder på at regjeringen Solberg faller fra hverandre i tiden frem mot valget i 2021. Limet er for sterkt. Men, at Trine Skei Grande og Ingolf Robstad bør tenke igjennom sine politiske gjerninger de siste par årene, er åpenbart.