En politisk dverg skapte giganten NAV
Mange politikere er overivrige. Deres misjon er å holde oppe
et konstant press på endringer og reformer. Selv velfungerende og funksjonelle
systemer for å drifte viktige samfunnsfunksjoner, har et konstant søkelys på seg.
Det er mye samfunnsressurser som sløses unødig vekk på slikt.
Tidligere statsråd Bjarne Håkon Hansen, var en slik overivrig reformator. Det
er selvsagt slik, at den gamle A-etat og trygdekontoret ikke var de sprekeste i
publikumshåndtering og gode løsninger. Men så var da også disse tunge etatene
håpløst gammeldags utrustet og hadde verken bemanning eller infrastruktur til å
håndtere sine stadig voksende oppgaver.
Statsråd Hansens oppskrift for å løse dette, var sammenslåing. Han, som vi også
ser hos dagens regjering, trodde på at alt måtte være størst mulig. Hans
postulat var at man nå skulle slippe å gå fra kontor til kontor. Nå, skulle man
få en dør å gå inn. Der skulle man finne alt; trygderelaterte saker,
arbeidsrelaterte saker, og saker som de tidligere sosialkontorene håndterte -
det vil si økonomisk sosialhjelp, rusrelatert omsorg osv. Dette skulle bli så
aldeles bra, ifølge statsråden. Og nyskapningen fikk navnet NAV.
Det ble med mye svulstig forhåndsreklame. Hverdagen skulle vise noe annet.
Gigantprosjektet, med sammensmelting av disse store virksomhetene, gikk nærmest
på tryne før den var skikkelig i gang. Prosjektet ble sluset inn i tidsrommet
fra 2006 til 2011. Innfasingen av den nye organisasjonen gikk absolutt ikke
smertefritt for seg. Det knirket høylytt mange steder. Og statsråden, han hadde
ikke tålmodighet til å følge NAV-prosjektet i havn. Han hoppet av hele den
politiske karusellen rundt Stortingsvalget i 2009, for å vie seg til lobbyisme
i det store templet for slikt - First House.
Bjarne Håkon Hansen var en oppskrytt politiker. En politiker som klarte å albue
seg inn i topposisjoner, som han under andre omstendigheter aldri ville hatt. Han
kom inn i kretsen rundt Jens Stoltenberg. Derfra var veien relativt kort, til
fremskutte posisjoner. Bjarne Håkon Hansen var en politiker som hadde det i
kjeften, men som ikke hadde gjennomføringskraft for ideene sine.
Historien om NAV behøver ikke å gjengis her. Den har mange fasetter; generell
mangel på driftsressurser, mangel på infrastruktur som for eksempel egnet
dataverktøy for å håndtere saksbehandlingen. Mangel på kompetent personale. Men
ikke minst; mangel på tilgjengelige og relevante "verktøy" for å gjøre jobben.
Det nytter ikke å skulle attføre en person til et annet yrke, hvis man ikke har
attførings- og/eller opplæringsvirksomheter som er kapable til å håndtere
slikt. Det har man ikke hatt i tilstrekkelig omfang, og det har man fortsatt
ikke.
Presset på NAV-systemet har økt kolossalt. Dette har på ingen måte blitt møtt
med økte driftsressurser eller satsning på kompetansebygging i virksomhetene.
Solberg-regjeringens mantra om å spare inn i offentlig sektor, har rammet NAV
på en brutal måte. I stedet for å ruste opp NAV-kontorene rundt om kring i
landet slik at disse har driftsressurser og god kompetanse, så strupes disse
for ressurser. De settes - en for en - ut av stand til å gjøre en faglig god
jobb for sine brukere.
På toppen av dette, så sitter de NAV-ansatte i en skvis. En skvis mellom gode
intensjoner om å hjelpe mennesker som har behov for hjelp, og et regelverk som
stadig blir snevret inn og innskrenket - til brukernes ugunst. AAP-ordningen og
kontroversene rundt brutale innsnevringer her, er et eksempel. Man har
dessverre et Stortingsflertall og en regjering som uten å blunke legger flere
steiner til byrden for folk som absolutt har det vanskelig nok fra før. At
Høyre og FrP gjør det, overrasker ikke. Men at KrF får seg til å være med på
slikt, er hårreisende. Regjeringen produserer nå sosialklienter i stor stil.
Det er vanskelig å se, at det er en regjerings oppgave.