En politisk dverg skapte giganten NAV

Mange politikere er overivrige. Deres misjon er å holde oppe et konstant press på endringer og reformer. Selv velfungerende og funksjonelle systemer for å drifte viktige samfunnsfunksjoner, har et konstant søkelys på seg. Det er mye samfunnsressurser som sløses unødig vekk på slikt.
Tidligere statsråd Bjarne Håkon Hansen, var en slik overivrig reformator. Det er selvsagt slik, at den gamle A-etat og trygdekontoret ikke var de sprekeste i publikumshåndtering og gode løsninger. Men så var da også disse tunge etatene håpløst gammeldags utrustet og hadde verken bemanning eller infrastruktur til å håndtere sine stadig voksende oppgaver.
Statsråd Hansens oppskrift for å løse dette, var sammenslåing. Han, som vi også ser hos dagens regjering, trodde på at alt måtte være størst mulig. Hans postulat var at man nå skulle slippe å gå fra kontor til kontor. Nå, skulle man få en dør å gå inn. Der skulle man finne alt; trygderelaterte saker, arbeidsrelaterte saker, og saker som de tidligere sosialkontorene håndterte - det vil si økonomisk sosialhjelp, rusrelatert omsorg osv. Dette skulle bli så aldeles bra, ifølge statsråden. Og nyskapningen fikk navnet NAV.
Det ble med mye svulstig forhåndsreklame. Hverdagen skulle vise noe annet. Gigantprosjektet, med sammensmelting av disse store virksomhetene, gikk nærmest på tryne før den var skikkelig i gang. Prosjektet ble sluset inn i tidsrommet fra 2006 til 2011. Innfasingen av den nye organisasjonen gikk absolutt ikke smertefritt for seg. Det knirket høylytt mange steder. Og statsråden, han hadde ikke tålmodighet til å følge NAV-prosjektet i havn. Han hoppet av hele den politiske karusellen rundt Stortingsvalget i 2009, for å vie seg til lobbyisme i det store templet for slikt - First House.
Bjarne Håkon Hansen var en oppskrytt politiker. En politiker som klarte å albue seg inn i topposisjoner, som han under andre omstendigheter aldri ville hatt. Han kom inn i kretsen rundt Jens Stoltenberg. Derfra var veien relativt kort, til fremskutte posisjoner. Bjarne Håkon Hansen var en politiker som hadde det i kjeften, men som ikke hadde gjennomføringskraft for ideene sine.
Historien om NAV behøver ikke å gjengis her. Den har mange fasetter; generell mangel på driftsressurser, mangel på infrastruktur som for eksempel egnet dataverktøy for å håndtere saksbehandlingen. Mangel på kompetent personale. Men ikke minst; mangel på tilgjengelige og relevante "verktøy" for å gjøre jobben. Det nytter ikke å skulle attføre en person til et annet yrke, hvis man ikke har attførings- og/eller opplæringsvirksomheter som er kapable til å håndtere slikt. Det har man ikke hatt i tilstrekkelig omfang, og det har man fortsatt ikke.
Presset på NAV-systemet har økt kolossalt. Dette har på ingen måte blitt møtt med økte driftsressurser eller satsning på kompetansebygging i virksomhetene. Solberg-regjeringens mantra om å spare inn i offentlig sektor, har rammet NAV på en brutal måte. I stedet for å ruste opp NAV-kontorene rundt om kring i landet slik at disse har driftsressurser og god kompetanse, så strupes disse for ressurser. De settes - en for en - ut av stand til å gjøre en faglig god jobb for sine brukere.
På toppen av dette, så sitter de NAV-ansatte i en skvis. En skvis mellom gode intensjoner om å hjelpe mennesker som har behov for hjelp, og et regelverk som stadig blir snevret inn og innskrenket - til brukernes ugunst. AAP-ordningen og kontroversene rundt brutale innsnevringer her, er et eksempel. Man har dessverre et Stortingsflertall og en regjering som uten å blunke legger flere steiner til byrden for folk som absolutt har det vanskelig nok fra før. At Høyre og FrP gjør det, overrasker ikke. Men at KrF får seg til å være med på slikt, er hårreisende. Regjeringen produserer nå sosialklienter i stor stil. Det er vanskelig å se, at det er en regjerings oppgave.