Det sosiale sikkerhetsnettet er slått av

For mange tiår siden, var "forsorgen" eller "fattigvesenet" alles store skrekk. Selv i tider med nød og elendighet på alle kanter, gjorde folk alt de kunne for å unngå å havne i fattigvesenets klør. Da fikk man heller bite i seg sulten.

Lovverket ble etter hvert tilpasset nye tider. På visse vilkår ble økonomisk bistand fra det offentlige en rettighet, i det nye lovverket. Det skulle ikke være nødvendig å stå med "lua i handa" og be om almisse, for å kunne ha mat på bordet og varme i kåken. Alle skulle få en individuell og seriøs vurdering av sine søknader om økonomisk stønad.

Det tidligere tiders sosialkontor ble etter hvert ansett som utdatert, særlig fra de hold som visste minst om akkurat det forholdet. Og som en bit av tidligere minister Bjarne Håkon Hansens kongstanker, ble det lovfestet at sosialkontorets tjenester - blant annet den økonomiske sosialhjelpen - skulle forvaltes innenfor NAV-systemet. Om det var noe annet enn statsrådens ytterst premature tanker som lå bak dette forslaget, er umulig å vite. Men etter at dette systemet har vært i virksomhet en hel del år, så kan det i alle fall slås fast at ideen var ikke veldig klok - i hvert fall ikke sett fra brukernes ståsted.

NAV med sine mange funksjoner og roller tett på mange enkeltpersoners liv, ble raskt en mastodont. Byråkratiet som styrer hele dette sirkuset fra sine kontorer i Oslo - sitter rimelig langt ifra vanlige folks dagligliv. For å holde denne vanvittige byråkratimølla gående, ut fra en tankegang om likebehandling - så ble det nødvendig med et regelsett på siden av loven av det helt absurde. Det første man selvsagt "slo av" var en reel mulighet for saksbehandlerne til individuell behandling av søknadene. Nå skulle alt inn i en skjematisk ramme, fullstendig fjernt fra individuelle behov. Og noen av reglene og vilkårene ble hinsides all virkelighet. Ingen skulle kunne få økonomisk stønad - selv ikke i en forbigående økonomisk vanskelig situasjon - uten først å ha tømt sparekontoen og solgt bilen (kanskje huset også for den del). Slik løste systemet ikke folks problemer - men skapte nye og ofte fatale problemer. Med andre ord - et system blottet for sosial tankegang og løsningsorientering.

Arbeiderpartiet styrer Arbeids- og inkluderingsdepartementet i dag. Arbeiderpartiet har dessverre for lengst forlatt sin sosiale tankegang. For 20 år siden - i valgkampen 2001 - ble arbeiderpartiets statsråder satt til veggs nettopp på fattigdomsproblematikken. Den gamle partihøvdingen Odvar Nordli, refset partiledelsen for å ha forlatt partiets grunntanke om velferdssamfunnets plikt til å ta vare på alle sine innbyggere. Arbeiderpartiets statsråder og ledelse, måtte stå skolerett i mange debatter i 2001-valgkampen og partiet gjorde et historisk dårlig valg.

På disse 20 årene som er gått siden 2001, har Det Norske Arbeiderpartiet stått på stedet hvil i disse spørsmålene. Det gikk på et vis - lenge. Men nå er Arbeiderpartiet tilbake i regjeringskontorene, og problemene strømmer på fra alle kanter. Prisøkning på dagligvarer og strøm - som etterdønninger etter pandemi, og som et resultat av Russlands vanvittige krig mot et naboland, har satt regjeringen på prøve. En reel fattigdom skyter nå fart, blant helt vanlige medborgere i landet vårt. De får ikke hjelp fra NAV - eller velger bort dette statlige uhyret, på grunn av den inhumane og nedverdigende behandlingen NAVs regelverk utsetter sine kunder for. Og nettopp nå - hvor NAVs tjenester er sårt tiltrengt for mange - er NAV like byråkratistyrt og blottet for individuell behandling som før. Derfor skyr folk NAV og går heller til Kirkens bymisjon eller Frelsesarmeen, for å få litt mat på bordet. Hvis ikke det er et klart tegn på det offentlige sosiale sikkerhetsnettets fallitt, så vet ikke jeg.

Regjeringen måtte tvinges av SV til å styrke neste års budsjett for - et lite stykke på vei - å møte den økende fattigdommen blant folk. Regjeringen har vært uvillig til å ta tak i denne problematikken. Både i hverdagen og i Statsbudsjettforslaget. Det burde spesielt Det Norske Arbeiderpartiet skamme seg over. De bruker som begrunnelse, at man ikke kan "drive opp" den offentlige pengebruken for å bekjempe fattigdomsproblemene fordi dette vil være inflasjonsdrivende! Dette er et argument som kraftig imøtegås av ledende økonomer. Disse hevder med faglig tyngde, at offentlig pengebruk til et slikt formål, ikke vil være inflasjonsdrivende eller påvirke rentespørsmålet. Men SP/AP nekter å høre på argumentene - og slett ikke ta disse innover seg.

Dermed kan man gå i møte et 2023 med følgende scenario: En historisk svak statsråd som ikke evner å forstå hva hun plikter å gjøre for sine medborgere, i en situasjon som denne. Og hvor helt vanlige lønnsmøttakere - på grunn av statlig unnfallenhet - må bruke tid i køen utenfor bymisjonen eller Frelsesarmeen, fordi lønna ikke strekker til for å forsørge en helt vanlig gjennomsnittsfamilie.

Dette vil SP/AP-regjeringen åpenbart bare sitte og se på. Det er ikke til å fatte og begripe.