"Det ordner seg nok"

Det ordner seg - er et kjent og velbrukt uttrykk på Island. Islendingene er kjent for å ikke kave seg opp, men ta det meste med stor ro.

Det ordner seg, sa nok også en håndfull finansakrobater som for fjorten år siden klarte det kunststykke å kjøre nesten hele det islandske bankvesenet i grøfta. Uværsskyene knyttet til elleville finansspekulasjona i årevis, begynte for alvor å mørkne i 2006/2007. Men gutta bare fortsatte; det ordner seg nok!

Hvordan var det mulig?

Jo, det var mulig fordi politikerne sviktet. I stedet for å sørge for at ting gikk rett for seg, nedskalerte man kontroll- og tilsynssystemet. Finanstilsynet ble vingeklippet og hadde få - om noen - virkemidler til å føre kontroll med det som foregikk fra finansspekulantenes side.

Tidligere statsminister David Oddsson - en konservativ Margaret Thatcher og Ronald Reagan-fan - privatiserte alt som kunne krype og gå på Island. Både i sin tid som ordfører i Reykjavik og under tiden som statsminister på Island. I dette privatiseringsjaget ble også alt av bankvesen på Island, privatisert.

Finansakrobatene var ikke sen om å kjøpe seg inn i bankvesenet - og de kjøpte stadig større aksjeposter. Som følge av dette ble de tre store bankene bundet sammen i en slags skjebnefellesskap. I stedet for å drive forretningsvirksomhet, ble disse bankene en lekegrind for finansakrobatene. Bankene lånte penger til hverandre og sto etter hvert som hverandres krykker - når alt gikk i oppløsning. Krykkene tålte ikke den totale belastningen.

Igjen; hvordan var det mulig?

David Oddsson sørget som statsminister for at det islandske finanstilsynet ble bare en symbolaffære. Oddsson mente at et finanstilsyn sto i veien for private initiativ. Tilsynet fikk ingen virkemidler til å føre et aktivt tilsyn med de finanstransaksjonene som foregikk. Myndighetene opprettet etter hvert en kommisjon som skulle styre hvordan finanstilsynet skulle føre tilsyn med bankvirksomheten i landet. Denne kommisjonen ble i alt vesentlig bemannet med representanter fra de instansene som tilsynet skulle følge opp og kontrollere - bankene selv! Et sterkere eksempel på bukken og havresekken er vel vanskelig å oppdrive. Det er i det hele tatt vanskelig å komme på passende uttrykk for dette vanviddet.

Alle forsøk utenifra på å stille spørsmål ved om alt var vel i den islandske økonomien, ble bryskt avvist. Politikerne var strålende fornøyd med at finansakrobatenes pyramidespill med vanlige folks bankinnskudd og oppsparte pensjonsfond. Og som finansminister Arni Mathiesen uttrykte det i Alltinget: "Disse folkene ser ikke hva som har skjedd her i landet de senere årene. Trolig fordi de ikke ønsker å se det de ser" - og la til: "Gutter ser dere ikke festen!" Med slike folk i ledende posisjoner; det var ikke rart at det gikk som det gikk. Når stemninga er slik, hvem ønsker da å rope ulv?

Selv presidenten - den tidligere finansministeren Olafur Ragnar Grimsson - lot seg blende av de økonomiske turnøvelsene. I en tale i London 3. mai 2005, blottla han på en fasinerende måte at han ikke hadde skjønt mye av økonomiens naturlover. Han utbasunerte oppskriften for hvorfor de islandske finansfolkene hadde en slik "formidabel suksess:" Suksessen baserte seg - ifølge presidenten - på forhold som; en sterk arbeidsmoral, fokus på resultater i stedet for prosesser, risokovilje, fravær av byråkrati, sterk personlig tillit, dannelse av små grupper av aktører som jobber nært og strategisk sammen, og kreativitet.

Så kan man selvsagt lure på hvor sterk moralen til disse finansfolkene var, når de satte islendingenes oppsparte pensjonsfond over ende. Og for så vidt også hvor heldig det var at myndighetene hadde stokket kortene slik at "byråkratiet" ikke evnet å holde disse spekulantene i ørene, etter hvert som behovet for akkurat det ble helt innlysende.

Presidenten, statsministeren, finansministeren, sentralbanksjefen, resten av regjeringen, parlamentet; alle som en var på en fullstendig bærtur i forhold til de megakrisen som rammet Island i oktober 2008. Det har blitt fremstilt slik at krisen i sitt vesen handlet om tre banker. Man har omhyggelig latt være å ta med at også landets sentralbank hadde stelt seg slik at den i realiteten gikk over ende. Det er i verdenshistorisk sammenheng unikt, at man klarer å stelle seg slik at nasjonalbanken går over ende. Men det klarte sentralbanksjef David Oddsson.

Det må tas med her, at etter denne kjempekrisen kom den islandske økonomien på fote igjen ganske raskt. Det takket være de gode kreftene, som hadde tatt over etter de destruktive kreftene.

I finanskrisens kjølvann, ble det veldig om å gjøre for svært mange av de sentrale aktørene å hvitvaske sin rolle og blankpusse sitt ettermæle. Noen skrev bøker selv. Andre ansatte historikere til å ta denne hvitvaskingsjobben. Og selve skandalens frontfigur; sentralbanksjef og tidligere statsminister David Oddsson fikk seg jobb som sjefredaktør i landets største avis. Herfra har han siden - jevnt og trutt - publisert artikler hvor han glorifiserer sin egen rolle i denne dramatiske tidsperioden - samtidig som han forsøker å dra andre ned i søla. Helt selvforskyldt er han denne megaskandalens sprellemann; en som i sin politiske funksjon sviktet på et avgjørende punkt - og som i rollen som sentralbanksjef avslørte at han ikke var oppgaven voksen; at han ikke ante hva han holdt på med. Men ingen domstol forfulgte denne mannen. Han sitter fortsatt som en 73-årig sjefredaktør og hvitvasker sitt ettermæle. Det er rimelig forgjeves. Islendingene vet hva denne karen har gjort - og ikke gjort - for landet sitt. Ikke noe Blenda kan rette opp det.