Det desperate pasientfokus

Ensaks-listen til Stortingsvalget i Finnmark - Pasientfokus, fikk inn en representant på Stortinget. Det kan bli en traurig vandring i nasjonalforsamlingens korridorer i fire år.

Allerede på 1990-tallet begynte lokalpolitikerne i Alta å stille høylytte krav om helsetjenestetilbudet i kommunen. Da som nå, var kravene lite realistiske. Og da som nå, ble kjøttvekta - folketallet i Alta kommune - brukt som et altomfattende argument for at Alta måtte komme i en særstilling hva angikk tilbud om spesialiserte helsetjenester til sine innbyggere.

Vardø hadde hatt et fylkessykehus i over hundre år, da de første signalene kom på 1960-tallet om at sykehustilbudet måtte legges ned. Man hadde da bestemt at Finnmark skulle ha to sykehus - i Hammerfest for vestfylket, og på Kirkenes for østfylket. Da var det ikke rom for å beholde sykehusene i Vadsø og Vardø. Det var ikke økonomi eller pasientgrunnlag til slikt. Og allerede da var det kamp om fagfolkene. En kamp som utkantsykehus - som i Finnmark - nødvendigvis måtte tape; mot store sykehus sørpå. Sykehusene i Vadsø og Vardø hadde ingenting å stille opp med mot for eksempel Haukeland sykehus i Bergen, eller regionsykehuset i Trondheim. Det gikk som det måtte gå. Sykehusene i Vadsø og Vardø ble lagt ned på 1980-tallet og de fylkeskommunale myndighetene satte alt inn på å gjøre sykehusene i Hammerfest og Kirkenes best mulig rustet til å yte spesialiserte helsetjenester til fylkets innbyggere.

Logikken bak dette står ved lag, den dag i dag. Men det har ikke altaværingene brydd seg om. Kravene om sykehus i Alta - med akuttberedskap og fødeavdeling - har økt i styrke. Ut over Alta, har dette kravet fått en viss klangbunn i nabokommunene Kautokeino og Loppa. Ut over det, finnes det i det øvrige Finnmark ingen støtte for altaværingenes sykehuskrav. Alta arbeiderparti vant ikke frem med sitt krav om å få et årsmøtevedtak i Finnmark arbeiderparti, som støttet slik sykehusetablering. SV og Høyre i Finnmark, har vært klar på at sykehusstrukturen i fylket ligger fast. Og så har Venstre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, på sitt populistiske vis, funnet grunn til å fiske i rørt vann og vil tilsynelatende bryte opp den strukturen som har ligget fast i flere tiår, ved å støtte etablering av et tredje sykehus i fylket - i Alta. Uten tanke på pasientgrunnlaget - og uten tanke på den økonomiske siden ved saken.

Sykehuskampen ble tatt et skritt videre tidligere i år, da sykehusaksjonistene besluttet å stille liste til Stortingsvalget, under betegnelsen Pasientfokus. En av drivkreftene og organisatorene bak dette, var AP-medlem og tidligere ordfører i Alta. En annen tidligere ordfører i Alta, oppfordret folk til å stemme Pasientfokus fremfor de tradisjonelle partiene.

Som vi nå alle vet, fikk Pasientfokus nesten 5000 stemmer i Alta, Kautokeino og Loppa. Nok til å kapre et av Finnmarks stortingsmandater.

Og når stortingsrepresentant Irene Ojala blir spurt om hva hun har tenkt å foreta seg i Stortinget, så virker det som hun ser for seg å drive en sånn vandrende seminarvirksomhet for sine medrepresentanter. Formålet er da å få disse til å fatte og forstå hvorfor Alta bør få sykehus. Det tegner til å bli en krevende oppgave. Hvordan får gehør for slikt krav, samtidig som det foregår omfattende omstrukturering på sykehussektoren i flere fylker - Nordland, Møre og Innlandet? Omstrukturering som politikerne for lengst har akseptert, og som i mange tilfeller gjør at befolkningen får lengre reisevei til nærmeste sykehus. Hvordan skulle det kunne begrunnes å akseptere dette i det øvrige Norge, men ikke i Alta?

Stortingsrepresentant Ojala ser sikkert for seg å komme i Stortingets helsekomité. Og hun ser for seg å kunne sitte der og snakke om sykehus til Alta - på inn- og utpust. Hun vil raskt oppdage, at det går ikke. Dette er en komité som har et stort og tungt ansvar for helheten i helsetjenestetilbudet. Da blir seminaret til Irene Ojala litt for smalt. Og ønsker hun seg plass i helsekomiteen, så er det ingen automatikk i at det ønsket blir oppfylt. Det kan fort bli finanskomiteen i stedet. Der drives det et arbeid, hvor seminarvirksomhet om sykehus til Alta, blir rimelig malplassert.

Den nyslåtte stortingsrepresentanten har ellers hevdet at hun skal foreta spørreundersøkelser i alle saker som skal opp til votering i Stortinget, og at disse skal bestemme hennes standpunkter ved votering. Hun har da åpenbart ingen begreper om saksmengden som passerer Stortinget hver eneste uke. Denne formen for folkelig medbestemmelse kan selvsagt fremstå som sjarmerende. Men den er ikke praktisk gjennomførbar på noe sett og vis.

Finnmark trenger sårt de få mandatene som fylket har fått tildelt på Stortinget. I en slik setting, er det meningsløs sløsing at ett av disse mandatene nå blir bundet opp til den form for freelancing som Irene Ojala legger opp til. Hun bør huske at hun ikke bare er stortingsrepresentant for Alta. Hun er stortingsrepresentant for hele Finnmark. Og med det følger et ansvar som er langt større enn å løpe rundt og agitere for en eneste sak.

De drevne politiske sirkushestene som har organisert Pasientfokus-kampanjen i Alta, hadde nok en baktanke med stortingslisten. En baktanke om en slags hevn over det øvrige Finnmark, for lunken oppslutning om sykehuskravet. Og hevnen ble nok ekstra søt, når man på denne måten kunne snyte Finnmark for et stortingsmandat. Flere av organisatorene her, er medlemmer i andre politiske partier. Man kan lure på om for eksempel åpenlys virksomhet for å fremme Pasientfokus i stortingsvalgkampen, er forenlig med å være AP medlem? Kanskje Finnmark arbeiderparti burde slå opp i regelboka, og se litt nærmere på det forholdet.