Den meningsløse regionreformen

Regjeringen Solbergs regionreform er uten tvil det største politiske makkverk som noen regjering har begått. For å få støtte for sammenslåing av kommuner, måtte fylkeskommune-motstanderne Fremskrittspartiet og Høyre gå med på å støtte et meningsløst opplegg fra Venstre og KrF om sammenslåing av fylker. Det var ikke behov for sammenslåing av fylker, og det hadde ikke noe praktisk formål.

Saken var ikke utredet, og det nye regionkartet ble tegnet av amatørene i Venstre og KrF. Og det foregikk selvsagt langt unna offentlighetens lys, på et bakrom på Stortinget. Venstres Skjelstad og KrFs Toskedal, hadde regien her. Ingen av dem noen store politiske talenter eller tenkere. Til dags dato har ikke disse to hatt ryggrad nok til å vedgå dumskapen. Det forteller mye om disse to, som ellers bedriver tiden på bakerste benk i Stortinget og gjør seg lite bemerket. Regionreformen skulle bli Venstre og KrFs store suksess. I stedet blir den stående i historien som gedigen og monumental fiasko.

Det regionkartet som fiasko-reformen avfødte, er på mange måter helt uten mening. Det er godt gjort å komme på noe så vanvittig som den nye regionen Viken. Østfold/Buskerud/Akershus: Hva skulle dette enorme geografiske området hvor en fjerdedel av landets innbyggere bor, ha til felles? Og samtidig, så gikk Rogaland fri for å bli rørt ved. Hva er logikken?

Bergens Tidende hadde nylig en god analyse av hva slags krav som må være oppfylt, for at en reform skal lykkes. Og på punkt etter punkt avkler denne analysen alt det Venstre og KrF ikke brydde seg om å gjøre, underveis i prosessen.

BT påpeker, at det for det første må eksistere et ønske om at det skal skje noe med den aktuelle sektoren. For det andre må reformen være skikkelig planlagt. Videre må det være tid og nok penger til at reformen ikke blir preget av hastverk og pengekrangel. BT påpeker videre viktigheten av at det må finnes en "gudmor eller gudfar" med makt, som er villig til å bruke tid og prestisje på å lose reformen i havn. Og ikke minst; det må være vilje og evne til å justere kursen underveis.

Hvis man så tar for seg disse punktene, så var det ikke mange i dette landet som så på fylkeskommunestrukturen slik den var, som noe problem. Med andre ord; Venstre og KrF ville på død og liv la de fylkeskommunale grensene fremstå som et problem. Norges befolkning så ikke dette problemet. Ei heller var det noen utbredt oppfatning av at fylkeskommunene ikke utførte sine oppgaver på en rimelig tilfredsstillende måte.

Som nevnt, så var planleggingen av denne reformen uhyre svak og amatørmessig. Venstre og KrF presset reformen igjennom, uten å ha den fjerneste anelse om hva for nye oppgaver som skulle tilføres de nye regionene. Og som vi vet i dag; brorparten av de såkalt nye oppgavene har i tur og orden kokt bort. Senest nå, overføring av kulturinstitusjonene og barnevern. Prosessen med de økonomiske overføringene til regionene kom også helt skjevt ut, fordi det ble så mye rot med å finne ut av oppgavefordelingen.

Sentrumspartiene viste ingen vilje til å justere kursen underveis. Alle, utenom stortingsgruppene til Venstre og KrF så jo at regionen Viken var helt meningsløs konstruksjon. Men, for regjeringen og støttepartiene var det gått prestisje i saken, og ingen var villig til å røre ved fadesen. Og for sammenslåingen av Troms og Finnmark var det åpenbart at ingen i disse to fylkene ville ha denne sammenslåingen. Hadde man hatt en klok regjering, og ikke minst en klok kommunalminister, så hadde man lyttet til de sterke røstene fra Nord og skrinlagt hele greia. Men; siden man verken hadde en klok regjering og slett ikke en klok kommunalminister i Monica Mæland, så har man fra sentralmakten i stedet satt seg i en konfliktposisjon til Troms/Finnmark. En konfliktposisjon som etter alt å dømme bare har en utgang; nemlig at konstruksjonen blir oppløst ved første anledning.

Har man fått et mer bedre og mer effektivt regionalt nivå etter regionreformen? Absolutt ikke. Man har et regionalt nivå, som ikke harmonerer med store statlige oppgaver som helseforetakene, sivilforsvarsdistriktene og politidistriktene. Det er absolutt ikke noe godt beredskapsmessig utgangspunkt. Og når valglovutvalget vil vrake de 11 nye regionene som valgkretser til Stortinget, så er det et sterkt signal. Det siste halmstrået av en begrunnelse for tvangssammenslåing av fylker faller dermed bort.

Til tross for den åpenbare fadesen; dagens kommunalminister forsvarer reformen. Han påstår at den har ført til at mer makt og myndighet flyttes fra staten og nærmere innbyggerne. Den nye ministeren fremhever også at "regjeringen lytter til lokale innspill." Det er en sannhet med ganske store modifikasjoner, vil jeg som finnmarking bestemt hevde. For, i saken om sammenslåing av Troms og Finnmark så utmerket regjeringen Solberg seg med å absolutt ikke lytte til lokale innspill.

Vi kan trøste oss med at etter Stortingsvalget i 2021, vil vi ikke finne KrFs Toskedal eller Venstres Skjelstad lenger, subbende på bakerste benk i Stortinget. Begge disse partiene har stelt seg slik, at stortingsrepresentasjonen vil begrense seg til et par enslige svaler. Sperregrensen har fått vekk resten. Og disse to på bakerste benk, har så visst bidratt med sitt til det resultatet. Det skal de ha.