Demokratiet i faresonen

Amerikanerne er i startgropa for nytt valg av president. Forrige gang - i 2016 - valgte amerikanerne Donald Trump til president. Trump har i løpet av perioden fremstått som fullstendig uberegnelig, impulsiv og med stor forakt for vanlige politiske spilleregler. Nære medarbeidere har beskrevet presidenten som en leder uten moral, som stadig skifter mening og som har stor sans for diktatorer og autoritære ledere. At han kommer rimelig greit ut av det med både Putin og Nord-Koreas diktator Kim Jong Un, understøtter nok denne påstanden. På et tidspunkt har jo Trump også uttrykt fasinasjon for den steingale Filippinske lederen, som støtt koser seg med å få tatt livet av sine borgere.

Verdens ledere settes i disse tider på en hard prøve. Pandemien - den usynlige fienden - angriper fra alle kanter. I en slik tid, er det nødvendig med forutsigbart og stabilt lederskap. Nå trer den frem; forskjellen på en god og en dårlig leder. Europas ledere håndterer krisen gjennomgående på en måte som det står respekt av. I USA derimot, var presidenten svært uvillig til å akseptere pandemiens ødeleggende kraft. Han snakket i ukevis masse svada om at dette ville gå forbi til påske osv. Så begynte presidenten å ha daglige pressetreff. Her hadde han med seg medisinske eksperter, som han nesten ikke slapp til. I stedet la presidenten selv ut om kompliserte medisinske spørsmål som han ikke hadde et fnugg av kunnskap om. Og han lanserte løsninger, som i sitt faktiske innhold var helt uten mening og faktisk til dels var livsfarlige.

En mann med så stort ego som USAs president, liker ikke å bli konfrontert med nærgående og ubehagelige spørsmål. Men det er en leders lodd å måtte svare på vanskelige og ofte ubehagelige spørsmål. President Trump har et eneste våpen, når journalistene blir for nærgående og konfronterende: "Fake news," roper presidenten før han lirer av seg en tirade med utskjelling av journalisten som har våget å stille et nærgående spørsmål. Dette gjentar seg og gjentar seg. Som den nærmest eneste person i denne verden, stempler presidenten alt han ikke liker av spørsmål fra journalister som fake news. Slik kommer presidenten unna med å måtte avsløre tankegangen bak mange av sine avsindige meninger og innfall. Presidentens teflon mot nærgående journalister - fake news manien - har nå i over tre år beskyttet president Trump mot å bli avkledd. Og han slipper unna med det.

President Trumps pressetreff den senere tid, har avslørt et mønster i måten han kommuniserer på. Presidenten lyver hele tiden. Tusenvis av ganger har Trump stått i offentligheten og fremført løgner, siden han overtok USAs høyeste embete i januar 2017. Løgnene skal jeg komme tilbake til. Men i tillegg til å lyve hele tiden, så har presidenten et nærmest kontinuerlig rituale med selvskryt. Dette er jevnt over så pinlig og platt, at det fremstår som nærmest ubegripelig at verdens fremste politiske leder kan holde på slik. Den tredje delen av presidentens faste innslag, er å legge skylden på andre. Også her fremstår behovet for å holde på slik, som helt ubegripelig. Fokuset på egen uovertruffenhet og det store behovet for å rakke ned på andre, er innenfor psykiatrien et tema når man definerer sykelig adferd. Men i Trumps verden, er vi vitne til at denne adferden er løftet inn i storpolitikken! Det er ikke til å begripe.

Den republikanske strategen Rich Wilson har vært en av Trumps argeste kritikere. Wilson har formulert det slik: Under Busch fulgte nøkkelbegreper som heder, stolthet, ekstrem respekt, frivillighet, hard jobb, ydmykhet og tjene folket. Wilson er ikke nådig, og han skriver videre: Det motsatte gjelder nå, med uærlighet, manipulasjon, fornærmelser og tyverier. Og det gjelder også menneskene som Trump omgir seg med i Washington. Og Rich Wilson er ikke snauere, enn at han hevder at Trump ikke er opptatt av USA. Han er kun opptatt av Trump. Han er ikke det amerikanske folkets president, men kommentarfeltenes president. Og Wilson skriver videre: "Når katastrofen inntreffer, så er det altså Trump som skal lede oss. Dette er en mann som spesialiserer seg på å splitte og rive landet fra hverandre." Dette skrev Rich Wilson i 2018. Nå er katastrofen her, og hva ser vi fra president Trump? Det er ikke opptatthet av USA og USAs innbyggere. Det er opptatthet av president Trump selv, og av høstens presidentvalg. Rich Wilson synes å ha fått rett i sin spådom, når vi nå ser hvordan president Trump håndterer krisesituasjonen hvor nesten 60 tusen amerikanere har mistet livet i pandemien - flere enn antallet døde i den langvarige og vanvittige Vietnam-krigen.

Løgnen. Løgnen er den amerikanske presidentens varemerke! I løpet av de to første årene i Det Hvite Hus, så holdt president Trump seg til sannheten i 82 dager. Resten av tiden rant løgnene ut i strie strømmer. De omtalte 82 dagene var presidenten visstnok på golfbanen, og hadde følgelig ikke tid til å servere løgner!

Journalisten Heidi Taksdal Skjeseth har skrevet bok om lystløgneren Trump. I boka fastslår Taksdal Skjeseth at president Trump er en typisk bullshitter. Begrepet betyr; en som ikke er opptatt av noen sannhetsgehalt, en som er likegyldig til realiteter og faktaforhold, og en som fullstendig overser den felles oppfatningen om at det faktisk finnes noe som er sant og noe som er usant. Taksdal Skjeseth påpeker at fordi en bullshitter ikke bryr seg, og ikke opponerer eller går imot sannhetens autoritet, slik en vanlig løgner vil gjøre kan en bullshitter til slutt helt miste grepet på forskjellen mellom sant og usant. Og relatert til denne innfallsvinkelen, så er det verdt å merke seg president Trumps omgang med alle løgnene. Det er ikke slik at han angriper fakta. Han vier bare ikke vitenskap eller sannferdighet, fakta eller vår felles forståelse av verden, den minste oppmerksomhet. Det er helt uviktig for ham. Han fremsetter en usann påstand, og trekker på skuldrene. Slik sett kan man si at en bullshitter som president Trump er langt farligere enn en "vanlig" løgner. Donald Trump har holdt på slik i alle år. Forskjellen nå, er at strømmen av usannheter skjer foran en hel verden - en hel måpende og bestyrtet verden. President Trump utfordrer en av våre helt grunnleggende premisser hver dag; premisset om at vi stort sett snakker sant og stoler på hverandre. Bullshitteren sitter rimelig trygt i sitt ovale kontor. Før vi vet ordet av det, så er han gjenvalgt som USAs president. De hvite sinte menn som i 2016 fikk Donald Trump inn i Det Hvite Hus, de er der ennå. De er like sinte, og de har like stor mistillit til det etablerte og til de profesjonelle og polerte politikerne. De foretrekker en kunnskapsløs bullshitter, som ikke har oppnådd stort annet i løpet av fire år enn å skape konflikter verden rundt.

Bullshitteren sa, ved innsettelsen som president i januar 2017: "Vi må forene nasjonen." Selvsagt mente han ikke det. Presidenten er personifiseringen av den dype splittelsen i USAs befolkning. Presidenten dyrker den, og han tjener utvilsomt på den. Slik sett er sannsynligheten stor, for at president Trump blir gjenvalgt. At de sinte hvite menn får viljen sin igjen. Det betyr at Donald Trump kan fortsette å plukke i stykker USAs betydningsfulle innsats verden rundt. Ved utgangen av sin andre periode, vil president Trump kunne se på en verden som han har lagt forsvarsmessig, økonomisk og sosialt i grus. Og det kun for å tilfredsstille sitt nærmest sykelige behov for oppmerksomhet. Det blir en dyr pris å betale for verdens befolkning.