Alle muligheter ligger åpne

Midt i fellesferien har Arbeiderpartiet gjort et hopp på meningsmålingene. Partiet er nå største parti med en oppslutning på 27,7 %. Dette er en bestenotering siden februar 2019. Akkurat det kan man stusse over.

I tillegg så viser målingen at de rød-grønne partiene - SV, SP og AP - som satt med regjeringsmakten i perioden 2005-2013 - nå har et solid flertall blant velgerne. Dermed så har ikke de rød-grønne lenger liggende over seg det "spøkelse" at de eventuelt må regjere på nåde fra Rødt og/eller MDG. Nå er det absolutt ikke sikkert at det ville blitt den store katastrofen om de rød-grønne måtte ha enten Rødt eller MDG med på laget som støtteparti. Særlig Rødt med sitt allsidige engasjement, ville nok kunne dra politikken vekk fra den dragning som spesielt Arbeiderpartiet har mot høyresiden. Det ville være et gode.

At Arbeiderpartiet på død og liv skal dra politikken sin inn mot sentrum og videre i høyres retning, er helt meningsløst. Aps kompromissvilje overfor Solberg-regjeringen, har til tider vært påfallende. På den siden av politikken har man jo allerede Høyre som det dominerende parti, med Fremskrittspartiet som en bjeffende bikkje til høyre for seg. I dette politikkens hjørne befinner også Venstre og KrF seg. Enn så lenge. Disse partiene er nå godt i gang med å utslette seg selv, som følge av sin inntreden i Solberg-regjeringen, og sin politikk som på flere og flere områder fremstår som uspiselig for folk flest. Midt opp i denne "dødsmarsjen" presterer Venstre faktisk å ha et kappløp om ledervervet i partiet! Det fremstår ærlig talt som et kappløp om å gå fremst i prosesjonen, når partiet skal gravlegges. Helt meningsløst.

Erna Solberg har seilet i medvind de siste månedene. De som sitter ved makten i krisetider, høster som oftest en politisk gevinst av å kunne fremstå med lederskap og autoritet. Men nå vil nok historien om Covid-19 krisen i Norge, også fortelle at Stortinget tok betydelig styring og satte adskillig flere kluter til enn det regjeringen åpenbart var villig til å stille opp med. Den fortellingen vil også vise oss at regjeringens lederskap under Covid-19 krisen, ikke var så strålende som Erna Solbergs politiske gevinst etter denne unntakstilstanden. Og om ett år, vil alt dette være en fjern historie.

SV og SP går i meningsmålingen for juli 2020, begge tilbake. Så det er Arbeiderpartiets betydelige fremgang, som nå har ført de rød-grønne i ledelsen igjen. I motsetning til 2005, så gir SP nå oftere og oftere uttrykk for sin skepsis mot og igjen gå i regjering med SV. SP markerer oftere og oftere politisk avstand til SV. Det er jo ikke noe greit utgangspunkt overfor en mulig fremtidig regjeringspartner. Man kan i grunnen undres litt over, om SPs lyst til å gå i gang med et nytt rød-grønt regjeringsprosjekt er dalende. Det kan se ut som man i SP - i likhet med Arbeiderpartiet - har fått sterke krefter, som heller ønsker å dra SPs politikk inn mot sentrum og i retning Høyre - enn å binde seg til masten sammen med radikalerne i SV. I en gitt situasjon etter valget i 2021, hvor SP har fått betydelig økt tilslutning, så skal man ikke avskrive den muligheten at SP ser større muligheter for politiske gjennomslag ved å gå inn i en sentrum-høyre regjering, fremfor en rød-grønn.

Men selvsagt, så er det mange usikre faktorer her. Skulle både Venstre og KrF havne under sperregrensen, så er jo dagens regjeringsprosjekt over. Da, vil Erna Solbergs mulighet til å fullføre drømmen om regjering frem til 2025 være avhengig av FrP. Med et FrP på rundt 10-12 % og Høyre rundt 25 %, så vil disse partiene i så fall måtte danne en mindretallsregjering. Med SP på laget, så vil de etter alt å dømme ha flertall.

Spørsmålet blir da, om SP har magemål til å gå inn i regjering sammen med erkefienden FrP? SP og FrP har ikke vært enige om særlig mye, de siste årene. Men så skal man også huske Venstres snuoperasjon for noen år siden. Venstres leder Trine Skei Grande, fremsatte et løfte til velgerne i forkant av Stortingsvalget i 2017. Hun lovet, at Venstre aldri skulle gå inn i en regjering hvor FrP deltok. Så gikk det fire måneder, så hadde Trine Skei Grande tatt Venstre inn i regjeringen Solberg. Og det gjorde hun uten å rådføre seg med partiets landsstyre. Man kan lett få en parallell i forhold til SP. At partiets store motpart, plutselig blir partiets store venn. At SP velter sine radikale standpunkter over til vagt vrøvl for å tekkes Høyre. At partiets tilsynelatende seriøse kamp mot sentralisering, blir jatting med den samme sentraliseringen. Sånn kan det gå. Det vil nok være den retningen SPs nestleder Borten Moe ønsker seg. Og den gjengen han har bak seg i SP bastionene i Trøndelag, vil nok være en betydelig heiagjeng for akkurat dette.

Arbeiderpartiet er i ferd med å vanne ut sine standpunkter slik, at de færreste begriper hva partiet mener i vitale saker. Det blir mye om og men, og forbehold på alle bauger og kanter. Folk flest foretrekker klar tale. Det har de fått fra SPs ledelse, i mange saker. Det har SP høstet politisk gevinst på. I den settingen holder ikke grøtete prinsipielle utlegninger. Man må kunne uttrykke, at det står vi for, sånn og sånn vil vi gjøre tingene..... I stedet for å pakke alle ting inn i alle verdens forbehold og utganger, slik Arbeiderpartiets ledelse har for vane å gjøre.