Å dra tingene ut i vrøvl

Arbeiderpartiet har klart det igjen. Vi så det ved oppstarten av stortingsperioden i 2017, og det skjer igjen nå. I mellomtiden har vi sett partiets absurde teater rundt den såkalte Giske-saken.

Her må man velge et utgangspunkt. Enten er den politiske hverdagen så nådeløs og beinhard, at folk blir behandlet - ikke som gode og lojale medarbeidere - men som brikker i et spill. Eller; så er de som sitter og flytter på disse brikkene, uten befatning med og kunnskap om, helt vanlige prinsipper om mellommenneskelig interaksjon og til syvende og sist - personalbehandling.

Den, til fingerspissene lojale Martin Kolberg gikk inn i sin siste stortingsperiode etter valget i 2017. Det hadde ikke kostet arbeiderpartiets ledelse en kopek, å behandle denne trofaste sliteren på en verdig måte i sin avslutningsrunde, før pensjonist-livet skulle ta til. Men nei. Han fikk ikke gehør for å fortsette det gode arbeidet han gjorde i forutgående periode, som leder av Kontrollkomiteen. I stedet ble han malplassert i utenriks- og forsvarskomiteen. Et valg Kolberg selv mislikte, og som han senere har kritisert kraftig. En kritikk med direkte adresse til Jonas Gahr Støre. Hvem styrte dette: Angivelig partisekretæren.

Flere slike forhold har blitt dratt frem, knyttet til fordeling av stortingsverv etter valget i 2017. Mest oppmerksomhet har saken rundt Marianne Marthinsen fått. Man kan virkelig lure på, hvorfor Arbeiderpartiet har så mye imot å ta vare på og videreutvikle sine representanters gode politiske kompetanse. Men her var det tydeligvis mer viktig å spille det politisk taktiske spillet. Og, dermed gi anstøtet til at en dyktig politiker som Marianne Marthinsen kastet kortene. Hvem styrte dette: Angivelig partisekretæren.

Nå ser vi det igjen: Man tyr til syltynne forklaringer, for å avskilte enda en lojal partisliter - i dette tilfelle den suverene samferdselspolitikeren Sverre Myrli.

Det er noe i Arbeiderpartiets indre liv, som er i ferd med å kollapse helt. Hvem styrer dette: Angivelig partisekretæren.

Det kan se ut som Arbeiderpartiet har en partisekretær som på egne vegne - og muligens også partiets, styrer inn mot en ensretting av partiets fremste talsmenn: Disse skal i størst mulig utstrekning ha vært "munker" før sin inntreden i politikken. De skal være lydige og underdanige (det krevde også Mao), og de skal være villige til å bli "skalta og valta" med av partiledelsen (les: partisekretæren), etter eget forgodtbefinndene.

Er dette et politisk parti for fremtiden? Neppe.